Ukontrollert utenfor, kontrollert inni
Nå er jo jeg på denne reisen hvor jeg ikke har kontroll på ting som skjer alltid. Det er jo litt tanken med denne reisen. At jeg skal lære meg at ting ikke er farlig bare fordi jeg ikke har planlagt alt i detalj. Jeg skal fylle sekken med -Næmmen detta gikk egentlig veldig bra- opplevelser, sånn at hjernen min skjønner at det er det som er normalt. Ikke at alt går galt alltid. Det kalles eksponeringsterapi og er en from for behandling for fobier og angst blant annet. Det skal lære hjernen å tenke nytt. Den gjør det ved å lage nye veier i hjernen egentlig. Fordi hjernen lærer fort at når en bestemt ting skjer skal den reagerer på en bestemt måte. Det baserer den jo på erfaringer. Men noen hjerner funker litt annerledes innimellom. Heldigvis kan de hjernene ofte lære nye måter de også. Så jeg skal nå gjøre de tingene hjernen min tenker er skummelt, men ha fokus på det som ikke er skummelt med det. Da lærer forhåpentligvis hjernen min at det ikke er skummelt og jeg blir friere til å kose meg med livet mitt. Den lager en ny vei der den gamle veien gikk litt feil.
Sånn eksponerings terapi skal vel egentlig gjøres uten noen form for støtte eller «rømningsveier», men så langt har jeg ikke tenkt å dra det ennå. For uten Morten er dette helt håpløst å gjennomføre!
Det jeg derimot har funnet ut etter noen dager med eksponering er:
Jeg er sterkere enn jeg tror.
Ting er ikke så farlig som jeg tror.
Noen ganger trenger man støtte i form av en hånd å holde i, lyddempende propp i øret, natur eller en valium.
Jeg har også funnet ut at når alt utenfor meg er uforutsigbart, kaotisk og høylytt, kan jeg styre hvordan jeg velger å forholde meg til det. Jeg har sett på noen av Sturla sine foredrag hvor han snakker om hvordan du har det og hvordan du tar det. Da snakker han om endringer på jobb, men også i livet. Jeg styrer jo sjøl hvordan jeg skal la det utenfor påvirke det inni meg. Tenk at jeg har brukt så lang tid på å skjønne noe som egentlig er så enkelt!
Et eksempel her dere. På denne reisen har vi av og til brukt valet parkering. Asså at noen parkerer bilen for oss. Det betyr at jeg må forte meg ut av bilen, raske med meg alle tinga mine og komme meg ut av veien for duden. Eller gjør det det?? En av gangene var jeg ikke like forberedt fordi jeg hadde hjulpet Morten med å navigere seg gjennom trafikken. Så da vi kom frem hadde jeg ikke pakket tinga i bilen ned i sekken ennå. Drit stressa begynner jeg og stappe ting nedi sekken. Ting detter ut, noe ruller ut av bilen, alt får ikke plass så sekken lar seg ikke lukke. Svetten renner nedover kinnskjegget. Bak meg står duden og venter. Så sier han: «Take your time. No hurry.» Hjernen min bare velter. Seriøst?! Skal jeg bare stresse ned lissom? Så jeg snur hodet litt og ser ut av øyekroken (kan jo ikke ha øyekontakt) at han tar noen skritt tilbake. Han viser meg det også han. Han er der om jeg trenger han, men jeg får både tid og plass. Så såre enkelt. Så utrolig omtenksomt. Og så fantastisk respektfullt. For et menneske!
Jeg stresset ikke ned i det hele tatt! Klarte ikke ta situasjonen innover meg, men skjønte det når jeg hadde falt til ro inne på rommet. Han mente rett og slett bare å hjelpe, men jeg tok det som at han var ivrig etter å få jobben gjort og bli ferdig med det. Jeg tok det på en annet måte enn han mente. Hele denne opplevelsen fikk det endelig til å gå inn i hodet mitt. Jeg bestemmer hvordan jeg vil ha det og hvordan jeg vil ta det!
Jeg kan når som helt velge å ta et skritt tilbake og skaffe meg et overblikk. Er det noen rundt meg som ikke takler det, kan de gå rundt og forbi. Når jeg har fått oversikt, eller pakka sekken ferdig, kan jeg gå videre med tingene jeg skulle gjøre. Hvis ting inni hodet er litt for mye der og da, kan jeg alltid stoppe opp, plukke ned tankene og sortere de. Take your time. No hurry. Det er jo min tid! Jeg kan ta den. Jeg må ikke forte meg alltid. Av og til må jeg det så klart, men det er lov å ta seg litt tid til å få en oversikt.
Så på denne USA reisen vi er på nå kommer jeg til å trenge å ta et skritt tilbake av og til. Skaffe meg oversikt og ta kontroll over det jeg kan ta kontroll over. Jeg kan nemlig alltid ta kontroll over det som er inni meg. ALLTID. Så om jeg er midt i storbyen Chicago, kan jeg velge å ikke ta inn alle tinga rundt meg samtidig. Min bygdehjerne klarer nemlig ikke det. Jeg kan fokusere på en og en ting. Jeg opplever alt, men ikke samtidig. Jeg må ikke lukte, høre, kjenne, se og smake byen samtidig. Jeg kan ta det litt av gangen. Genialt ikke sant?! Så nå er det bare å knekke koden på hvordan sette denne teorien i praksis!! For det har jeg ikke klart helt ennå 🙈 Tips taes imot med takk 😅
Men enn så lenge prøver jeg å huske at jeg kan ta meg tid om jeg trenger det. Jeg respekterer fortsatt andres tid, men jeg kan respektere min egen også. Jeg kan velge å ta det litt av gangen, for jeg har tid til det. Jeg har tid til å roe ned inni meg når ting stormer rundt meg. Da blir det litt kontroll på det ukontrollerte.
Litt etter litt får jeg det nok til! Du også hvis du vil 🤩