Life is a rollercoaster
Opp og ned hele tiden. Ikke rart man blir satt ut innimellom.
Dagen vår i Boston gikk for det meste bra. Jeg startet med godt mot. Vi planla å bruke noen timer på å utforske sentrum. Vi skulle gå Freedom trail og Harbour walk. På den måten fikk vi med oss det meste tenkte vi. Så kom vi på at vi skulle ta en tur bort til Fenway park (baseball stadion til Boston Red Sox)
Det var flere rolige, grønne og frodige parker langs ruten. Helt fantastisk å kjenne på det midt i en storby. Jeg nøt! Etter en times tid med vandring kom vi til et frukt og grønt marked. Noe av det vanskeligste jeg veit. Folkemengder som dytter, folk som roper, kasser som flyttes og traller som skraller. Alt rett inn i hjernen på en gang! Men nå kom ikke den panikken!! Det føltes ikke overveldende på samme måte! Det var lyder, lukter og masse bevegelse, men ikke mer enn at jeg taklet det. Jeg kjente til og med at frukten og grønnsakene luktet godt. Jeg nøt igjen! Helt vilt! Så derfor la vi litt til på planen og gikk den ekstra timen bort til Fenway park.
DÅRLIG IDE!! Der var det sykt skummelt! Masse biler og høye lyder. Uteliggere som hadde lagd seg bosted langs stier og under bruer. Buler som marijuana røyken seg ut av. Folk som beveget seg uforutsigbart. (Mulig det var noe farget av at jeg var sliten, men sånn opplevde jeg det) Hjernen min klikka helt. Nå dør vi! Og jeg har shorts, men jeg shavet ikke leggene idag tidlig! Sykt flaut når de skal løfte meg opp på båren! Jeg kjefter på Morten som ikke har gjort noe som helst galt, men som har skyld i alt (akkurat da).
Kort tid etterpå er vi i en bil på vei tilbake til hotellet. Pulsen går ned og jeg skjønner at vi kommer til å overleve allikevel.
Dagen etter kjører vi til Syracuse. En natt på hotell der og jeg våkner før fuglene fiser. Jeg er knekt. Jeg vil hjem. Var utenfor hotellet en liten tur i går og det føltes seriøst som at bakken svaiet. Jeg blei enda litt reddere. Tilbake på rommet lager AC´n høy lyd. Sirener, biler og høy musikk høres fra utsiden. Midt på natta hamrer et fullt menneske på døra. AC´n skrur seg av og på hele natta. Støy, ikke støy, støy, kald luft, varmt, kaldt. Hele natta er full av inntrykk den også. Så jeg sover drit dårlig. Våkner med en sliten og verkene kropp. Gråter til Morten fordi jeg føler at jeg er mislykka.
Men jeg er ikke det! Jeg har møtt min første dump på denne turen. Jeg visste den kom til å komme. Det er egentlig litt meninga. Så faktisk er jeg helt i rute. Dette går akkurat som planlagt! Østkysten er skummel fordi den er ny for meg. Det er alt. Og det er greit. Jeg tar tak i idag og bestemmer hvordan den skal starte. Den skal starte med mat, valium og Paracet. Verden her kommer jeg!
Å jeg skal si deg den dagen blei så opptur den!! Sikkert en god blanding av valium, en dupp i bilen og at vi bestemte oss for å ta natten rett over grensa i Canada isteden for i Buffalo. Her er jo alle turister. Og ja, canadisk høflighet er ikke tull. Pluss at Niagara Falls er beroligende på en måte. Det å se på de enorme kreftene som dundrer av gårde, men på en så rolig og majestetisk måte. Så da har jeg kommet meg litt opp igjen jeg. Imorra er det Cleveland. En mulig dump i vente der, men så blir det Chicago etter det. Det burde være opp igjen 🤞🏼 De har nemlig iskrem museum.
Dere! Vi kom på at vi kan jo bestemme helt sjøl vi! Så vi kjørte rett igjennom Cleveland og videre til den litt mindre byen Toledo. Det betydde at jeg fant et hotell som jeg booket helt selv! Som var kjempe fint og ga meg en herlig ro. Så dump avverget for denne gang!
I tillegg til at jeg klarte å booke hotell uten hjelp fra Morten, så kjørte jeg også bil på interstate (motorvei). Det var vilt gøy å klare det. Jeg har jobbet så mye med meg selv for å klare å ikke la alt stresse meg. Jeg var veldig lei meg og sykt nedfor da ting låste seg i Syracuse. Det å snu om den følelsen hadde jeg aldri klart for et år siden. Å innrømme at det er sånn og at det er greit, det er nytt. Bestemme meg for at jeg ikke skal la det som har skjedd påvirke det som skal skje, er også nytt. Det krever mye, men det gir mer!
Håper jeg klarer å fortsette med det gjennom hele reisen vår! Håper du gir det en sjanse også. For det funker faktisk! Som Sturla sier i foredragene sine: Du bestemmer hvordan du vil ha det og hvordan du vil ta det! Så bestem deg. Det kan ta noen forsøk, men det er verdt det!