Sammenbrudd nr 2
Søndag 10. september fikk jeg mitt andre skikkelige panikkanfall på denne turen. 11 dager etter vi startet reisen vår. Det første fikk jeg da vi var i Syracuse. Jeg vandret rundt rastløs og livredd. Alt var skummelt og bakken gynget som en liten jolle midt i Atlanterhavet. Det var fryktelig og jeg klarte ikke ta kontrollen. Jeg måtte ha hjelp. Den gangen blei hjelpen valium.
Denne gangen blei det også en valium, men det blei mye mer også. Fordi en av de tingene jeg fryktet mest med å være på tur borte fra alt kjent, var om noe uvant skulle skje. Sykdom for eksempel. Og hva skjer?? Sykdom så klart! En lett forkjølelse som fortsetter og fortsetter. Jeg blir skikkelig syk! Magen slår seg vrang så det kommer både opp og ned. Jeg opplever for første gang i mitt liv å ha feber. Sånn kjenne på panna at jeg er varm feber. Sånn jeg fryser og svetter samtidig feber. Sånn jeg aldri har opplevd før feber. Så klart får jeg det når jeg ikke er hjemme.
Jeg gråter, hikster, snører og trygler! Morten lytter rolig mens han holder rundt meg. Jeg forteller han alt jeg føler. At jeg besvimer, spyr og driter på meg samtidig som jeg kommer til å dø hvis jeg legger meg ned. Jeg kommer ikke til å skjønne at jeg slutter å puste fordi jeg har besvimt. Og ingen kan hjelpe meg fordi vi er jo ikke hjemme!! I skrivende stund er jeg fullstendig klar over at USA ikke er et u-land og at jeg ville mottatt utmerket hjelp her også. Men da var jeg overbevist om det motsatte. Desperat etter hjelp får jeg Morten til å undersøke hvordan jeg kan få lege hjelp her. Mens jeg sender en melding til min søster Belinda. Hun er en utrolig dyktige sykepleier og nylig kåret til Care Champion på sitt sykehus (ja jeg er veldig stolt av henne). Hu ringer meg opp, lytter, spør, forstår, støtter, lytter litt til, snakker med Morten og så forteller hun meg at jeg har gode sjanser for å overleve denne sykdommen jeg har fått. Halleluja!! Hun sender en liste over tips og remedier. Vi blir alle enig om at Paracet og valium nok er en god start. Jeg inntar det. Mens jeg nok en gang gråter og hikster fordi, hva om jeg tar dette også merker jeg ikke at jeg dør! Hva da?! Så jeg får Morten til å love at han skal vokte over meg som en hauk. Jeg tar tablettene, ca 15 minutter etterpå sover jeg i fosterstilling på sofaen. Helt tom. Helt utslitt. Helt ferdig. Morten sitter rett ved og passer på.
2 timer senere er livet litt bedre. Jeg kjenner på håpet om at det skal gå fint. Formen er fortsatt dritt, men dødsangsten og den altoppslukende frykten er borte. Vi reiser ut en liten tur og tar en sightseeing fra bilen. Jeg krysser alt jeg har for at jeg føler meg bedre i morra.
Jeg håper dere forstår at jeg egentlig er veldig klar over hvor lite farlig en kraftig forkjølelse er. Og at jeg vet veldig godt at det er gode leger og helsevesen her. Men det er det som er med angst da. Den driter en lang mars i hva du veit! Den kjører deg ned i undergrunnen uten å nøle et sekund, om den får sjansen! Hvis du bare så mye som mister fotfeste bittelitt, i mitt tilfelle blir syk, så raser det utfor fortere enn noen klarer å holde deg igjen. Det er ingen annen løsning enn å gå helt ned. Der nede tar man sats og kommer seg opp igjen. Er man heldig (sånn som jeg er), har man en stige av folk som dytter, løfter, bærer og drar deg med opp igjen. Og nå, nå tar jeg imot alles hjelp. For det trenger jeg, og setter jeg enormt pris på.
Det skal sies at jeg er ekstremt dårlig på å være syk hjemme også asså. Så Morten er ikke ukjent med slike situasjoner. Dessverre.
Håper dere har en snørrfri dag og nyter litt. Det skal jeg prøve på!