Tilfeldigheter kan være gøy
Den siste uka har jeg prøvd å leve mer i nuet. Jeg har tatt beviste valg for å ikke fokusere for langt fremover. Prøvd å ta livet som det faller seg (ja, ta det som det faller seg. Morsom sang….) Så hver gang jeg har begynt å tenke på neste dag eller lenger frem, har jeg stoppet meg selv og tatt fokus tilbake hit. Det har vært gøy, fordi jeg har fått det til noen ganger. Jeg har også blitt mer klar over hvor ofte jeg faktisk tenker fremover og glemmer her. Jeg har så klart tenkt på neste dag når vi skal planlegge kjørerute og stopp også videre kvelden før. Men det har ikke vært fokuset gjennom hele dagen. Og jeg har sjeldent tenkt mer enn 2 dager fremover.
Det har da resultert i noen fantastiske opplevelser! For når vi var i Seattle booket vi overnattingene på kjøreturen ned til San Francisco. Det var fire overnattinger. Her i SF hadde vi booket før vi dro fra Norge siden det er 5 netter. Hvertfall, så booket vi de fire overnattingene. En var på et hotell i Portland, en på et B&B i Newport, en på et motell i Gold Beach og den siste på et B&B i Ferndale. Portland var bra. Litt rart fortsatt at det er innafor å røyke marijuana på gata og fortsatt en del hjemløse.
Neste stopp var en liten bit av himmelen! Det var kjempekoselig der og dama som tok vare på oss var super hyggelig. Også var det sykt gode cookies som sto fremme hele tiden. Det regnet ute og var grått, men som ekte nordmenn tenkte vi «ut på tur, aldri sur» og gikk en tur. Det lå rett ved stranda, så vi gikk de få meteren dit, runda svingen og fikk se en nydelig solnedgang! Det regnet fortsatt litt, men ikke mer enn at vi tok noen minutter til å nyte øyeblikket.
Dagen etter dro vi til Gold Beach. Været er dårligere og det brenner overalt. Vi får hjelp til å finne ut hvor det brenner og om vi kan kjøre planlagt rute. Så setter vi nesa videre. Vi følger kysten og får se de enorme bølgene. Drit skummelt og vakkert på en gang. Kommer tidlig frem til målet. Så jeg rekker og trene og Morten tar sin første joggetur. I regnet! Han gjorde det i badebukse og fikk tilsnakk av en politimann som trodde han hadde tenkt seg ut i havet som stormet vilt. Jeg går i dusjen mens Morten stikker etter middag. Halvveis inn i dusjingen blinker lyset flere ganger og jeg skjønner at dette er ikke vanlig dårlig vær. Morten kommer tilbake. Uten mat. Han hadde sett strømledningen ryke og gnistre og tenkt at det var lurt å komme seg tilbake til meg. Pluss at alle restaurantene nå var uten strøm! Så det blei brødskive fra matbutikken som fortsatt hadde strøm. Natten går med til ulende vind og piskende regn, men vi forblir tørre og trygge.
Neste dag kjører vi videre. Det er fryktelig vær ennå og bilen gynger i vinden. Men vi kjemper oss langs kysten og inn i Redwood skoger på vei mot dette B&B`et Morten så gjerne ville bo på. Det er fult av farger, motiver, mønster og møbler som lukter gammelt. Super kul opplevelse, men følelsen av å være det eneste paret i dette svære, gamle huset skremmer meg litt. Vi drar på butikken og tusler litt i en nabo by. Når vi kommer tilbake står det 6 Porscher på utsiden. Det viser seg at det skal bo 6 par fra en kanadisk Porsche klubb der også. Og de er kjempekoselige! De ber oss med på spill og snacks. Vi takker høflig og sier vi får se når vi har kommet oss i orden. Skjer ikke!, tenker jeg. Men så kommer jeg på at jeg skulle jo gjøre sånne ting nå! Så jeg sier til Morten at vi tar en tur ned a. Han blir glad. Og det blir en kjempe gøy kveld! Jeg ler, små prater og deler litt om meg selv. Også går vi etterhvert å legger oss. Så hjernen min kan starte skrekkfilmen i hjernen. For vi alle veit hva som skjer på sånne steder som det vi bodde på da! Heldigvis overlever vi natta, og våkner neste morgen. Friske og like levende.
Så da er vi kommet til kjøreturen ned gjennom Avenue of Giants, som er en super fin vei med store Redwood trær. Her stopper vi for noen bilder. Det ene bildet viser Morten uten høyre arm! Så da freaker jeg litt ut og hysterisk ler/griner mens jeg overbeviser meg selv om at jeg ikke har pustet inn onde ånder som ødelegger bildene jeg tar, og Morten står ikke ved et forhekset tre. Likefremt løper jeg til bilen og vi kjører videre.
Endelig fremme i San Fransisco! Vi nærmer oss hotellet, men veien er blokkert av en politibil. Vi ser tydelig så forvirret ut at mannen kommer bort. Morten forklarer at vi skal til Fairmont hotell. Politimannen sier: Ok er du gjest? Ja, svarer Morten. Ok, sier mannen. Kjør opp til teltet, så sjekker Secret service dere der. WHAT??!!! Oh, no. Jeg glemmer alltid om jeg er snill eller slem i sånne situasjoner!! Jeg snakker og babler og sier rare ting. Også ser jeg drit mistenkelig ut mens jeg nervøst fikler med alt mulig jeg finner! Vi må ut av bilen og bikkjer, menn og kvinner krabber rundt inne den. De forteller at presidenten bor på hotellet, derfor ekstra sikring. Vi får kjøre videre, svinger feil og får gleden av å gjenta hele prosessen!! Så når vi kommer frem og jeg tenker. Puh, da var det gjort. Så kommer vi inn inngangen og ser metalldetektorer og masse sikkerhetsfolk. Som i sjukt mange!! Koffertene våre går ikke inn i maskinen, så de må åpnes. Midt i lobbyen. De tuller og jeg svarer klønete, og sikkert av og til fornærmende. På et punkt står han ene med posen med undertøyet mitt. Hjernen min gjentar bare: Ikke si noe! Ikke si noe! Vær så snill ikke si noe! Han oppdager det og legger den raskt ned igjen. Alle kommentere hvor organisert kofferten er og tuller med at de skal ringe meg neste gang de skal pakke. Jeg ler og sier: det kan jeg gjøre! Hæ?? Det kan jeg gjøre?? Jeg kan jo ikke det!! Så klart skal jeg ikke pakke koffertene til Secret Service gutta! OMG! Hvem svarer sånn?? Etter en evighet får vi dytta alt sammen inn igjen og dratt lasset med opp på rommet.
(Det var folk på bildet av teltet, men jeg fjerna de siden jeg ikke veit om de vil være med på bloggen 😇)Vi må en kjapp tur ut for å kjøpe litt matvarer. Jeg tar bare med meg mobilen, for da går det letter gjennom kontrollen. Vi kommer tilbake etter ca 30 minutter. Da er det totalt kaos utenfor. En million politi og sikkerhetsfolk, en dullijon motorsykler, tusenvis av viktige biler og masse masse folk som stirrer i en retning. Vi tumler oss mot bygget, litt redd for å bli skutt, kjefta på eller angrepet. Vi får beskjed om å vente på utsiden. Så vi venter, med alle de andre i 10 minutter ca, før vi får komme inn i bygget, gjennom sikkerhetskontrollen og etterhvert opp i heisen og inn på rommet. DA begynner jeg å grine. For en opplevelse! Jeg er så redd, og så stolt. Jeg gjorde ikke noe som fikk meg arrestert. Jeg kom meg gjennom det på en god måte. Så nå er det bare et par dager til med dette som hverdag da…
Rart hvordan ting skjer når man ikke planlegger for mye. Alt dette hadde jeg ikke kunnet å planlagt, men det har gitt meg mestringer uten sidestykke. Jeg har tatt det på sparket og jeg har klart det. Ja, jeg sa noen dumme ting sikkert, men det kan jeg gjøre en vanlig onsdag og jeg. Så alt i alt, veldig fornøyd!! Tilfeldigheter kan være gøy noen ganger. I kveld, (onsdag kveld) skal vi på konsert, før noen dager med by og spenning. Mer om det i neste innlegg.