Perspektiv

Perspektiv kommer av det latinske ordet perspicere, som betyr -se gjennom, se tydelig-. Det har synonymer som «betraktningsmåte», «ramme man betrakter noe ut fra», «aspekt» eller «synsvinkel» 

Vi tilbrakte noen dager i Seattle nå. Vi har vært i noen store byer i USA så langt, men denne gjorde noe med meg på en annen måte enn de andre. At ting var annerledes etter covid, endringer i verdens økonomien og legaliseringen av marijuana hadde jeg jo skjønt. Men her fikk jeg se det. På hjørner, i trappeoppganger, i innhugga i bygningene, på benker og i smug. Folk røyker hasj åpenlyst på gata.

Vi gikk forbi ei som røyka og jeg pusta det inn! Det synes ikke jeg var noe ålreit i det hele tatt. Men neste dag gikk vi litt mer rundt i byen og jeg fikk se langt mer. Folk som satte sprøyter på hverandre eller røyka noe i et glassrør. Rusa folk som gikk rundt og skreik, andre som satt helt passivt på bakken med tomme øyne. Jeg så ei dame som sto ved siden av et telt og hadde fult av greier på en benk. Jeg antok at hu nå bodde der. Om det var av eget valg eller fordi hu ikke hadde noen andre alternativ veit jeg ikke. Vi så mange folk med handlevogner fulle av ting. Eiendelene deres antar jeg.

Alt dette var så langt unna min verden. Jeg har vokst opp, og lever et så beskytta liv. Jeg ser ikke sånt til vanlig. Jeg skjønte det ikke når jeg hørte om det eller så noen bilder på nyheter. Jeg er naiv og uskyldig når det gjelder sånt. Og siden det ukjente skremmer meg, blir jeg kjempe redd! Jeg glemmer at dette er mennesker. Helt vanlige folk som har havnet på en sti som er veldig annerledes enn min. Deres liv tok en sving jeg aldri har vært i nærheten av. 

Jeg har klagd over mine utfordringer og stressa over ting som for de hadde vært en fryd å måtte overvinne. Jeg var sykt stressa over å måtte dra på tur uten munnvannet mitt. Noen av de jeg har sett her må velge mellom mat eller drikke! De driter i merket på munnvannet!! Jeg er stressa over å bruke valium for takle noen dager. Noen av folk jeg så her bruker det de kan få tak i av narkotiske stoffer for å takle HVER dag. 

At jeg er heldig har jeg alltid vist! Hvor heldig jeg er, fikk jeg en skikkelig påminner om nå. Jeg fikk det skikkelig i perspektiv. Det kan ha vært hva som helst som gjorde at hun med teltet havnet der. Hu kan ha vært som meg for 4 år siden. Jeg veit ikke. Men jeg satt sykt pris på den varme dusjen når jeg kom tilbake på det trygge hotellrommet, mens jeg ventet på den varme maten jeg skulle spise sammen med den fantastiske mannen min og den herlige svigerinna mi. 

Jeg unngår vanligvis å sette meg i situasjoner hvor jeg opplever disse forskjellene så tett på. Mye fordi jeg som sagt er redd i sånne situasjoner, men også fordi jeg får dårlig samvittighet. Jeg får en overveldende trang til å verdsette alt jeg har. Alt fra sko på beina, til tak over hodet, mat, klær, god helse og ikke minst trygghet! 

Jeg antar her at de som bor på gata ikke føler seg trygge på samme måte som meg, men det veit jeg jo ikke. Faktisk er alt det jeg har skrevet i dette innlegget bare min oppfatning. Min mening og mitt perspektiv. Det er ikke fasiten eller nødvendigvis realiteten. Det er vel litt det som er med perpektiv. Det handler om hvor du er, hvor du ser og hvordan du ser det. Jeg ser skummelt, farlig, truende og fattigdom. Ikke sikker andre ser det samme. Ikke sikkert de jeg ser opplever det sånn. Men det er det jeg ser. Det jeg opplever. Og på en måte tror jeg det var veldig viktig at jeg opplevde det. For det satte jo ting i et perspektiv for meg. Eller hvert fall ga meg en påminnelse om å ikke glemme hvor fort ting kan endre seg. Hvor små ting som kan endre hvordan hele fremtiden blir.

De bildene av smugene er tatt et på 3rd street og på 4th street. Så bare noen 10 talls meter fra hverandre. Resten av bildene er tatt på Pioneer Square. Bare med forskjellig fokus og perspektiv. På det siste bildet kan man skimte dama med teltet, en turist på sykkeltur, en uteligger i brun jakke som har sjekka søppelkassene og en offentlig ansatt i refleksvest som feier fortauet. Og alt skjer på en gang. På samme torg.

Så en stund fremover nå kommer mitt perspektiv til å være påvirket av denne opplevelsen. Jeg kommer nok til å se på ting på en litt annen måte. Hvert fall en stund. Også glemmer jeg det litt, og går tilbake til å se på ting som den bortskjemte prinsessa jeg er. Og det er lov det og synes jeg. Så lenge jeg passer på å justere perspektivet mitt innimellom.