10 år
Siden vi ikke er hjemme, har min søster tent lys hos Max Sander idag
Idag har det gått 10 år siden min drøm blei til et mareritt. Jeg satt på jobb og perlte med unga da noe føltes feil. Jeg gikk på do. Blod! Jeg hadde spottet tidligere i svangerskapet, men nå sa hele mammahjertet at jeg måtte gjøre noe. Det føltes akutt og veldig feil. Jeg sier ifra til kollegene mine og satte meg i bilen. Ringer først gynekologen. Hu sier at jeg bare kan begynne å kjøre nedover, så skal de få undersøkt meg når jeg kommer frem. Dette hadde som sagt skjedd flere ganger før og siden det var prøverør, var de veldig tålmodige og hjelpsomme med å betrygge og beroligge. Det var de også nå, men jeg klarte ikke roe meg. Jeg ringer Morten og forklarer. Han hiver seg rundt og vi møtes hjemme før vi drar nedover.
Hos gynekologen er det bare dårlig nytt. Ting har begynt å skje. Ting som ikke skal skje før om flere måneder. Hu sier jeg har utflating av livmorhalsen eller noe sånt. Jeg husker mest forvirringen. Så sier hu: fødselen har startet. Det gir jo ingen mening. Det er jo alt for tidlig og jeg har jo ingen rier. Men kroppen min har begynt å forberede seg på å føde. 3 måneder for tidlig. Jeg får beskjed om å legge bilsetet så langt tilbake jeg kan og ligge mest mulig de 10 minuttene det tar å kjøre bort og komme seg inn på sykehuset. Der blir jeg tatt i mot og lagt i en seng. De undersøker, sjekker og vurderer. Prøver det de kan. Men det lar seg ikke stoppe. Til tross for at vi prøvde alt vi kunne, gikk vannet dagen etter. Han må ut. Han lever, men vi veit ikke om han overlever fødselen. Jeg vil ikke presse, men kan ikke la vær. Det er så vondt. Ikke så ille fysisk. Der fikk jeg medisiner for. Men i hjertet.
Vi visste at om han levde når han kom ut, kom han uansett ikke til å overleve. Og ingen kom til å gjøre noe for å hjelpe han til å overleve heller. Han er for liten. For svak. For lite utviklet. Jeg aner ikke hva det betyr. Jeg aner ikke hvordan han kommer til å se ut. Men når han til slutt kommer ut og de gir han opp til meg, gråter jeg. Av stolthet, kjærlighet, sorg og smerte. Han er jo hel. Han er jo nydelig. Han er jo min lille stjerne. Men han puster ikke. Han puster aldri. Han er død.
Vi får ikke så mye tid til å prosesser dette før jeg må ned til operasjon. Morkaka sitter fast. De neste dagene er fylt av gråting, antibiotika og organisering av gravplass og valg av gravstein.
Jeg glemme aldri den voldsomme stormen av følelser jeg opplevde de dagene. Det får meg fortsatt til å gråte. Det er ikke like ofte at det setter meg ut lenger, men det påvirker meg fortsatt. Jeg har heldigvis en overbevisning om at han sitter oppe i himmelen og kikker på meg. Sammen med bestemor, oldeforeldre og litt mer familie. Jeg er sikker på at de er stolt av hvordan vi lever livet her nede. Og sikkert ler av oss innimellom også. Også tror jeg de av og til hjelper meg når jeg sliter. For noen ganger kan jeg kjenne han på fanget mitt. Og noen ganger, når jeg lurer på hvordan han hadde vært, kommer en jevngammel gutt forbi og viser meg det.
Så selv om jeg synes dagen idag er tung og minnene vonde, så har jeg enormt mye å glede meg over og kjempe mange å bry meg om 🧡⭐️