Halvveis!
Vi er halvveis i reisen nå. Dvs litt over faktisk. Idag er det 4 uker til flyet vårt lander hjemme. Jeg gleder meg veldig til det! Prøver å ikke ha for mye fokus på det, for hjemlengselen sitter helt øverst i halsen noen dager. Vi har enda masse opplevelser igjen! Men den neste uka skal vi dele opplevelsene med Belinda (min søster) og hennes familie. Så da blir vi en gjeng på 6 stk i bilen full av bagasje. Digger det! Vi har leid hus isteden for hotellrom, så vi får mer tid sammen. Også skal vi gjøre det vi får lyst til mens vi kjører nedover mot, og er i LA området. Kommer til å bli fantastisk.
Men en annen ting med å være halvveis er, som jeg skrev på Facebook og Instagram, at jeg har nå vært borte fra hjemme like lenge som jeg skal være borte. Så da veit jeg at klarer å være borte i 4 uker. Jeg har jo gjort det allerede. Det er jo trygt å tenke på. Tror jeg. Men det er fremover. Og jeg tenker ikke så langt fremover, så et lite tilbakeblikk istedet.
Etter ankomsten vår på hit til SF på tirsdag (den med Secret Service og sånn) våknet jeg grinete, sliten og full av muggen sutring. Ingenting var riktig og hue tenkte på alt samtidig. Sånn at jeg startet en setning, men rakk ikke fullføre før jeg begynte på neste. Heldigvis for meg er Morten veldig tålmodig. Så han overhørte sutringen og fikk oss ut av hotellet og i gang med turist ting. Det er da onsdag og vi skal på konsert på kvelden, men først en tur ut til Alcatraz. Det innebar ferje og folk. Jeg er jo grinete, men klarer å fake meg glad. Gjør man det lenge nok, så blir man det. Så det blei en knall fin opplevelse. Vi tok en cabel car tilbake. Det er trikker som trekkes ved at vogna fanger en kabel som trekker den rundt på spora. Utrolig fascinerende og spennende opplevelse.
Så er det tid for konserten. Jeg ga meg sjøl den utfordringen før vi dro fra Norge. Vi bestilte billetter til en Cian Ducrot konsert her i SF. Det som er utfordringen med det er at det var en konsert i et lokale jeg aldri hadde vært, i en by jeg aldri hadde vært, og Morten var min eneste trygghet. Jeg grua meg!! Men vi hadde skjønt at det var et lite sted, så jeg tenkte jeg ville prøve uten hjelp fra valium. Og jeg klarte det med glans!! Det var et par øyeblikk hvor jeg kjente på en kvalmende panikk over de fulle folka som begynte å rope og snakke høyt. Men det var tilsvarende like mange øyeblikk hvor jeg glemte at det var andre rundt meg og bare lyttet til musikken. Så da vi konkluderte med at vi var ok med å dra litt før den va ferdig føltes det ikke som et nederlag. Jeg hadde mestret noe jeg aldri hadde trodd jeg skulle klare. Jeg sto på gulvet med masse fremmede rundt meg i flere timer. Så da tiden for at vi skulle hentes kom, folk var høylytte og vi følte oss ferdig, var det helt greit å dra derfra. Jeg vant over angsten!!
Liten forklaring av noen av bildene. Morten står så langt unna fordi jeg står i et hjørne og hans kropp stopper folk fysiske fra å komme for nærme meg. Særlig når folk begynner å bli litt fulle og mister sin, hvertfall respekten for min, intimsone. På bildet av føttene våre ser du meg med veggen på venstre, lydpulten bak og Morten på høyre side. Ja, Morten har veldig kule sko!
Torsdag blei derfor en -nyte natur og hotellrommet- dag. Det fortjente jeg etter konserten, men også fordi jeg hadde lyst på en sånn dag og det hadde heldigvis Morten også.
Neste utfordring her i SF var en vi la til mens vi var i Salt Lake. En baseballkamp! Det fikk vi hjelp av broren min, Glenn, til å fikse. Vi er heldige som har noen å spørre i en hver anledning. Han har gitt oss masse tips for reisen og vi har ennå ikke opplevd noen av de som nedturer. Ellers har vi også fått med oss tips fra mamma, tante Bente, naboer og venner. Alt blir notert i et dokument fylt med tekstbokser. Så det er totalt kaos, men fylt av omsorg og morsomme opplevelser. Det gjør at vi opplever masse forskjellig, som mange forskjellige mennesker tenker at vi kan ha glede av. På den måten har vi litt av dere hjemme med oss på turen. Som at vi gikk rundt på Fishermen´s Wharf og så sjøløver nede på Pier området på dagtid før kampen.
Tilbake til denne baseballkampen da. En bonus vi ikke viste om før etter vi hadde bestilt billetter til akkurat en SF Giants kamp var at de har oransje trøyer!! Det er jo min favoritt farge! 🧡 Min brors anbefaling skuffet ikke denne gangen heller! Baseballkamp var forvirrende og moro på samme tid. Vi fikk se, lukte, høre og til å med smake på hele opplevelsen! Vi fulgte rådene fra Glenn og fikk en opplevelse vi aldri kommer til å glemme! Det var utrolig å se hvordan 35 000 (basert på Mortens antagelser utifra total kapasitet) mennesker fløyt inn i denne svære konstruksjonen kalt Oracle park. Innenfor var det bare bedre!! Folk gikk rolig, smilte, unnskyldte seg, hilste og snakket til alle som om de var deres nye venn. Og dette var en kamp mellom LA Dodgers og SF Giants. Men dere! Det var ingen side som hørte til det ene eller det andre laget! Alle satt overalt! Og sånn jeg forsto det, er det ingen fast hjemme dugout. Så det var bare 35 000 folk som møttes for å se en kamp. Eller game som de kaller det. Så det er egentlig bare hyggelig lek mellom voksne menn. Ikke en kamp. Spillerne gikk til og med rundt å snakka med hverandre innimellom.
Det hele var en koselig, rolig og lykkelig opplevelse for min del. Ja, jeg tok en valium kvelden før fordi jeg ville ha den beste opplevelsen mulig. Men dette hadde jeg kost meg med selv uten den! Sykt digg!! Å en herlig måte å kjenne på den enorme fremgangen jeg har hatt så langt. Veldig lovende for å være halvveis i reisen vår. Jeg er så glad og så utrolig takknemlig for at jeg får disse mestrings opplevelsene. Håper du utfordrer deg sjøl innimellom. Det er verdt det! 🧡
Fikk forresten en pang start på lørdagen med at brannalarm gikk på hotellet. Var heldigvis falsk alarm, men vi fikk en liten støkk. Flaks for meg hadde jeg allerede tenkt på dette som en mulig krise og hadde en plan klar i hodet mitt. Pluss at jeg hadde restene av valiumen i kroppen også. Så her holdt meg rolig og klarte meg fint! Jeg kledde på meg litt, tok med sekken som hadde lommebok og macen, slang to flasker vann i den. Så kjente jeg på døra og kikket ut kikkehullet, før jeg lot Morten åpne døra 😇 Jeg er jo litt pyse også da 😅 Nå er det tante tid i en uke 🤩🤩