Jeg er et tre
Jeg har funnet ut at jeg må gjøre ting flere ganger. Over en liten periode. Så jeg venner meg til det. Da blir jeg roligere, og klarer å falle til ro. Så dette livet vi har akkurat nå, denne reisen vi er på, er egentlig ikke min greie. Jeg rekker ikke finne plassen min før vi skal videre. Så jeg er hele tiden som en kvist i en elv. En av og til veldig rask elv, med høy vannføring og krappe svinger. Jeg må tydeligvis jobbe med å bli flinkere til ha roen inni i meg. Ikke være avhenging i å finne den i alt rundt meg. Aner ikke hvordan da. Eller om det er mulig. Er noen folk bare sånn som meg og andre sånn som Morten? At noen bare alltid klarer å sortere inntrykkene og koble ut alt man ikke trenger.
Jeg er hvertfall ikke sånn, og det er nok utfordringen min akkurat på denne reisen. Jeg er jo vant til rolige omgivelser, og norskhet. Ikke så vant til folk som hilser, småprater mens kvitteringen skrives ut eller stiller spørsmål OG forventer svar! Jeg er vant med at man unngår øyekontakt og gjør sine egne greier. Også hilser man på kjentfolk. Ikke på hvem som helst!
Å bo så høyt over bakken som utsikten på det første bildet hadde jeg aldri klart! Og kikke ned på byen hjalp ikke det heller!Og hva er greia med alle disse lydene!! Aircondition/vifter med tikkende av- og påtenning. Folk i naborommet eller over/under. Blokklivet lissom. Uvant! Og disse by lydene!? Sirener hele døgnet, ALLTID biler, tuting, roping og alarmer. Også slenger du på en og annen motorsykkel med sin høye motorlyd, som i tillegg spiller høy musikk som du hører etter de har passert. Oppå det kommer luktene. Noen gode, noen vonde, men veldig få er kjente. Så de skal prosesseres de også.
Nei, dette livet er nok ikke helt for meg. Jeg er nok et tre jeg. Ikke en flytende kvist. Jeg trenger bakke kontakt med røtter, stabilitet og sakte forandring.
Det viser seg også at jeg liker godt å være omgitt av trær. På en av kjøreturene våre kjørte vi langs havet og inn i Redwood skoger. Vi vekslet mellom disse omgivelsene. Det var da jeg kjente en trygghet midt inni skogen full av veldig store trær kontra en strand med veldig store bølger som slo innover. Vi gikk ikke helt ned til stranda fordi den var stengt siden det var kraftig vind og store bølger, men nærme nok til at jeg innså dette. Jeg stoler mer på at et tre ikke slenger en grein ned for å drepe meg, enn at en bølge ikke drar meg ut i havet og sluker meg ned til den sikre død.
Dette viser nok en gang hvordan jeg blir påvirket av omgivelsene og ikke bruker det jeg egentlig har inni meg. Et annet eksempel på det er da vi hadde et døgn i Gingerbread Masion i Ferndale. Super gøy sted! Et gammelt hus med flere forskjellig dekorerte rom. I alle mulig mønster og motiver. Det var som et museum. For forskjellige mønstre opp gjennom årene. Det var så mye! Hjernen min fikk et eller annet anfall av overstimuli da jeg gikk inn der. Jeg blei kvalm og kjempe stressa av alle fargene og mønstrene som slo imot meg. Utrolig moro sted, men bare for ca 30 minutter.
Så her skulle jeg nok en gang ønske jeg klarte å legge det bort og finne en ro. For det var ikke mange rommene der. Og de andre var okkupert av canadiere på Porsche roadtrip. Hadde vært kult å sitte nede med de og spille og le uhemmet. Det skjedde ikke helt, men jeg tok mot til meg og gikk ned hvertfall. Pratet og hadde øyekontakt. Så det var hyggelig!! Jeg lo høyt til og med. Ikke helt uhemmet. Og mer påtatt en ekte, men en start.
Jeg prøver å være flinkere til å finne roen inni meg selv, men veit ikke hvordan. Jeg har noen ganger prøvd å tenke at jeg bare må være litt som et tre. Jeg må finne kontakten med grunnen under meg, kjenne på det jeg har rundt meg og bruke det til å roe meg. Det jeg har endt opp med å finne ut er at jeg allerede er som et tre. Jeg liker meg best når jeg er på samme sted med lite forandring. Liker at ting er stødig og forutsigbart. Det er ytterst sjeldent at et tre overrasker. Som regel kan man stole på at det står der dag etter dag. At det støtter deg om du trenger det. Det tilpasser seg også omgivelsen. Rolig og sakte over tid. Som trærne vi har sett langs kysten her. De er helt skeive av vinden som har blåst på de over lang tid. Eller så er de lave busker. Poenget er at de har tilpasset seg. Men det har ikke bare skjedd, pang, over natta. Det har tatt tid.
Så når jeg blir oppgitt over meg sjøl fordi jeg ikke er helt der jeg trodde jeg skulle være. Eller synes jeg burde taklet en situasjon bedre fordi jeg tross alt har kommet så langt. Vel da prøver jeg å minne meg på at jeg er som et tre. Jeg tilpasser meg. Det tar bare litt lenger tid. Som han valet duden sa når vi skulle levere bilen. «No hurry, take your time.» Så jeg skal ta min tid. Også skal jeg huske at jeg er ikke som alle andre. Så jeg kommer kanskje alltid til å mislike noen situasjoner og fortrekke noen ting. Sånn er jeg. Og det er greit. Jeg er ikke som alle andre fordi alle andre er ikke som alle andre heller. Alle har sine greier og det er helt ok! Så lenge alle er seg selv, kommer det til å bli bra. Så gå ut og vær deg selv. For verden trenger akkurat deg og du er god nok akkurat som du er!
Her er noen varianter av meg når vi var innom et 3d illusjon museum. For jeg kan være hva jeg vil jeg 😇
Forresten lærte jeg at Redwood trær av og til vokser sammen i klynger. Da vokser de ut av stubben til en “forelder” og de klynger seg sammen. De blander til og med røttene sammen for å dele næring og gi hverandre støtte. Så det er enda en grunn til å like disse trærne 😍 Jeg er jo veldig fan av familie 🧡
