Havguden Neptune
Jeg gikk nylig en tur på stranda og fikk et heftig møte med Kong Neptun. I mitt forsøk på å unngå saltvann på klærne mine dro han en spøk og smalt en bølge inn i trappa jeg prøvde å rømme via. Resultatet blei ei semi våt jente med sand og vann på de merkeligste steder. Hvert fall etter en uskyldig gåtur langs stranda.
Ja, det er sand i ansiktet mitt. Nei, jeg har ikke tissa på meg. Det ser ut som jeg smiler, men det er fordi jeg har sand i tenna og Morten ler seg i hjel….
Men det fikk meg til å tenke litt. Einstein sa en gang at å gjenta det samme om igjen og om igjen, og forvente et annet utfall er et tegn på galskap. For meg virker det som om bølgene slår mot stranda igjen og igjen uten endring. Så havet er hvert fall crazy bananas! Uforutsigbart, hensynsløst og sykt skummelt. Også angriper det uskyldige kvinner på strandvandring. Men man kan kanskje lære noe av det allikevel? For jeg gjør jo egentlig akkurat det samme. For andre rundt meg virker det sikkert som om jeg tilsynelatende gjør det samme om igjen og om igjen. Jeg er jo bare på ferie i den ene storbyen etter den andre. Og det er jo i for seg helt sant det. Men for hver by tar jeg med meg ny lærdom, som en bølge tar med en neve sandkorn.
Litt rar metafor, det er jeg enig i. Men det hele er basert på tanker som popper inn i hjernen min helt plutselig. Og de er ikke alltid så enkle å forstå. Det jeg prøver å få frem er at på samme måte som bølgene skyller inn gang på gang, gjør jeg ting om igjen og om igjen. Med håp om at utfallet skal være annerledes hver gang. «Kanskje denne storbyen er roligere.» «Kanskje jeg ser noe hyggeligere i denne byen.» Jeg prøver rett og slett å lære meg å holde en ro inni meg når det stormer rundt meg. En bølge som vi ser bryte inn over stranda gjør det fordi den møter noe som forandrer planen. Den var egentlig bare på vei inn for å lage litt høyvann fordi månen insisterte på det. Også -bom!- der var det en grunne og den måtte skifte litt på seg. Vannet er det samme, den måtte bare justere litt. Så når jeg om igjen og om igjen utsetter meg for ting jeg ikke er så fan av, er det for å lære meg at jeg bare kan justere meg litt. Det er ingen krise. Bare en liten justering. Jeg må lære meg dette fordi noen av grunnene jeg har møtt har vært veldig overraskende, brå og grunnere enn først antatt. Så jeg tenker at det er helt krise hver gang jeg nærmer meg en grunne. Jeg glemmer at det også kan være spennende og gøy å møte grunner innimellom. Noen ganger er det surfere som kommer og setter pris på det. Andre ganger leker delfinene der. Så det er ikke alltid helt fryktelig å møte en grunne. Forandring må ikke være slitsomt eller negativt.
Akkurat nå er jeg en bølge på jakt etter grunner. Jeg vil ha så mange som mulig for å se hvor mye gøy jeg kan ha med de. For hver gang jeg skyller over en grunne kan jeg lære noe nytt. Jeg kan snike med meg en ny neve sandkorn og fryde meg over den nye retningen. Ja, jeg veit at bølger ikke har en mening og en følelse, men bli med å lat som da! For hvis du ser for deg at hver bølge er en opplevelse du har. Og hver grunne er en uforutsett hendelse i denne opplevelsen. Så kan du se hva jeg mener. Tenk at du er midt i en hyggelig opplevelse også -bom!- en uforutsett hendelse! Den må ikke være negativ og det trenger ikke nødvendigvis gjøre ting vanskeligere, men min erfaring har vært at det er det som skjer. Og i perioder har det føltes som det oftest er det som skjer. Så da begynte jeg å frykte hver grunne. Jeg begynte å prøve å unngå de. Og det som skjer da er at livet blir en hel masse rolig sjø. Null action, null uforutsette hendelser og null mestringsfølelse. Det er jo ikke den beste måten å leve på. Hvert fall ikke etter min mening. For uten grunner blir det ingen brytende bølger. Det blir ingen action. Det blir rett og slett litt for kjedelig. Så derfor er jeg en bølge på jakt etter en grunne jeg kan mestre. Og jo flere grunner jeg mestere jo bedre blir livet.
Følger du metaforen nå? Skjønner om du ikke gjør det asså. Jeg kan oppsummere litt. Jeg gjør denne reisen for å mestre mest mulig på kortets mulig tid. Jeg fyller livet med utfordringer som for meg er vanskelige, fordi da opplever jeg mestring og det hjelper meg til å lære meg å slappe av og nyte livet på en bedre måte. Så jeg er ikke gal. Jeg gjør ikke det samme om igjen og om igjen og forventer at noe nytt skal skje. Jeg gjør det om igjen og om igjen og håper jeg skal lære noe nytt for hver gang. Så selv om det virker som jeg bare gjør det samme hver dag, så gjør jeg det for å lære hjernen min at det er ikke farlig om ting ikke følger planen. Det er ikke farlig om endringene kommer brått. For jeg har alltid kontroll over det som skjer inni meg. Jeg bestemmer hvordan jeg skal ta det som skyller over meg. Akkurat som jeg bestemte at jeg skulle gråte litt da Neptun fylte munnen og nesa mi med saltvann. For det er lov det også. Jeg liker ikke alle overraskelsene som kommer, men jeg takler de alle sammen. Hvert fall prøver jeg å lære meg det da.
Så om du ikke helt er enig i, eller fulgte hele reisen med bølger og grunner er det helt greit. Det her er sånn hjernen min funker. Og det er ting jeg håper jeg aldri endrer på! Min hjerne er kreativ og spennende, og jeg liker den veldig godt. Jeg håper at jeg skal klare å ta ting på sparket igjen. Jeg håper jeg skal bli flinkere til å nyte livet og le høyt. Foreløpig kan jeg melde om at jeg har blitt flinkere til å ta ting litt mer på sparket. Jeg planlegger ikke alt og hvert fall ikke lang tid i forveien. Så det har jeg blitt bedre på. Jeg har også hatt flere øyeblikk som jeg har kost meg skikkelig med det jeg gjør. Så det er fremgang for min del! Jeg håper du leser dette og tenker at «Hvis hu kan, kan jeg!» For det kan du! Gå ut døra og gjør noe du ikke liker, men som du ønsker å like! Trenger ikke være stort. Bare noe som gjør det litt ukomfortabel. For du har makten til å endre det!
Kom på en konkret ting jeg har begynt å ta på sparket. Før gikk jeg ofte på nett og så på menyen til stedet vi skulle spise lunsj/middag. Da hadde jeg en plan når jeg kom dit. Nå har vi spist ute så ofte at jeg har sluttet med det. Jeg har til og med begynt å stille spørsmål om menyen når jeg skal bestille mat eller drikke. Etter jeg hadde blitt overfalt av havguden fant vi nemlig en kafe. Som vi gikk tilbake til dagen etter fordi jeg var grinete og våt og ville tilbake. Men hvert fall, da spurte jeg om isteen deres var ekte te. Fikk svar om at den var, så jeg sa ja takk. Angret raskt på det siden den var skikkelig sterk og grumsete. Så sendte Morten inn etter en limonade i stedet. Det er litt fremgang hvert fall 😅
Du ser den grumsete isteen til venstre.
Den blei byttet med denne nydelige jordbær limonaden som var akkurat passe sur.