Jeg er i mål!!!
Hvert fall nesten 😅 Idag våknet jeg i en kjent seng for første gang på 53 dager. Jeg våknet hos Belinda. I Huntsville. Husker dere da vi var her i jula og blei værfast og sånn? Det gjør jeg. 😅 Men det er uansett digg å være på et kjent sted igjen. Vi har reist langt, sett mye og opplevd masse. Og det var jo planen for denne turen. Målet var å bli sterkere psykisk. Å klare mer på egenhånd. Ikke alltid bruke andres selvtillit, men stole på meg sjøl. Har jeg klart det da?
Det lurer Johnayla også på
Hu er et av menneskene jeg gleder meg masse til å se igjen snart 🤩
Det fikk jeg svar på da vi gikk inn i siste uka før vi skulle til Huntsville. Da var vi nemlig noen dager i Page, Arizona. Her så vi Horseshoe Bend, Lake Powell og Upper Antelope Canyon. Alt var noe jeg hadde gledet meg til og planlagt mye av det sjøl.
Sistnevnte var noe jeg hadde gleda meg ekstra masse til! Så da det nærmet seg tid for den, blei jeg stressa! Er jeg klar? Kommer jeg til å oppleve den, eller bare gjennomføre den? Kommer jeg til å klare det i det hele tatt? For å forklare disse tankene litt: 1 Jeg hater folkemengder. 2 Jeg har klaustrofobi. 3 Jeg blir fort så stresset at jeg blir irritabel og bare vil bli ferdig. Så da det begynte å gå opp for meg at vi snart skulle gå i en gruppe med andre grupper rundt oss. Inn i en smal sprekk i fjellet. Som av og til blir fylt med vann på kort varsle (flashflood). I 30 varmegrader. Og vi i tillegg må bli kjørt i 20 minutter, på planet av en pickup, for å komme inn dit. Da begynte jeg å tvile veldig på meg selv! For ikke mange ukene siden gråt jeg jo fordi jeg ikke orket flere folk, lyder, lukter og andre inntrykk. Nå skulle jeg frivillig gjøre dette, mens jeg skal prøve å nyte det?! Ja, vi får se…
Men jeg klarte det! Og jeg digga det! Jeg satt meg inn på det setet, tett inntil en fremmed mann. Jeg kjente et behov for å tisse, bæsje og kaste opp samtidig. Super stressa fordi dama hadde sagt at vi måtte tisse før vi dro siden det ikke var noen do der ute. Men jeg fikk jo ikke tid til det! Og jeg viste ikke en gang om jeg måtte tisse. Men nå måtte jeg hvertfall det. Og alt annet! Da blei jeg skikkelig usikker på om jeg kom til å klare det! Bilturen var som å sitte på med en full person som hadde rana en bank og nå skulle rømme fra politiet, på slapseføre innover en grusvei i fjellet! Det gikk unna så vi spratt rundt oppi der alle sammen. Men vi kom fram. Jeg så sprekken og tenkte: Inn der ja… Det blir trangt med alle oss. Vi var 12 stk + guiden og det var ikke bare vår gruppe der for å si det sånn. Men jeg tok en liten runde med KokoMiriam og minnet meg selv på at jeg klarer det jeg vil og at Morten veit at det ikke er han jeg kjefter på hvis det blir til det. Så da gikk vi inn da.
Der forsvant all frykt, alle stressende tanker og alt jeg var sikker på at kunne gå galt blei lagt langt bak i bakhodet under et teppe i et rom jeg ikke bruker så ofte. For et sted! For en følelse! Og for en mulighet til vise meg selv nettopp det jeg sa til meg selv utenfor. Jeg kan klare alt!! Dette var min store drøm å få oppleve! Jeg har gledet meg til dette i over ett år! Ikke la den muligheten forsvinne bare fordi det er andre folk der! Så da tok jeg plass da! Onsdag 18 oktober 2023 tok Miriam plass! I en gruppe! Med fremmede mennesker! Som jeg ikke kjente i det hele tatt! OG jeg gjorde det uten at Morten gikk først og lagde vei! Jeg simpelthen bare gikk inn i gruppen mennesker og sa: Hei du turguide, kan du hjelpe meg med et sånt bilde også? Og jammen gjorde han ikke det da?!! Så da var det gjort. Nå fulgte jeg den guiden som en hissig klegg. Jeg lyttet, smilte, nikket, svarte, spurte og var synlig! Såpass synlig at han faktisk så meg og snakket direkte til meg. Bare meg! Det var en så syk følelse av styrke og mestring! Helt over all forventning. Og forventningene var høye for denne opplevelsen. Den var nummer to som blei lagt til på lista vår, men nummer en over de jeg hadde gledet meg mest til. Faktisk så mye at jeg booket den flere måneder i forveien, planla antrekket kvelden før og sa til Morten: «Vi tar masse bilder av alt hele tiden, og ta mange av meg for da blir det kanskje noen fine bilder!» Jeg er ikke så fotogen eller grasiøs, og Morten er ikke så flink til å ta bilder. Så dette var en helgardering fra begge sider 😅 Men fordi jeg tok plass, blei det masse fine bilder!! Noen fordi guiden tok bilder for oss og noen fordi jeg gikk frem og viste tydelig til de rundt at vi skulle ta bilde. Det funka sånn for alle forresten. Alle venta når noen tok et bilde, men før ville jeg aldri turt å fysisk ta plass på den måten. Det gjorde jeg nå! Jeg tok plass fysisk, og jeg tok plass verbalt. Jeg blei både sett og hørt. Av fremmede mennesker!
Så ja, jeg synes jeg har klart det! Jeg synes jeg har vokst masse og jeg føler meg mer som den jeg var før jeg fikk alle de vonde tankene inn i hjernen min.
Vi toppet det hele med å dra ut på kvelden, til en restaurant som hadde middag og show. Red Heritage som er et Native American Dinner Theater i Page. De serverte en autentisk rett, som de kalte Navajo taco. Og bordsetting var familystyle, som betydde langbord, og vi blei plassert med fire fremmede… Ikke min favoritt måte å innta middagen på, men i dagens ånd av -jeg klarer det jeg vil- bestemte jeg meg for å nyte det. Det var kjempe spennende! Jeg lærte noe nytt og fikk med meg noen visdomsord. En kunnskapsrik kvinne sa dette: «Vi er uperfekte mennesker og det er helt greit, så lenge vi kommer tilbake på denne mais pollen stien som er foran oss.» En kunnskapsrik mann sa dette: «Slipp alle problemer dine. Plukk de opp en av gangen. Da vil det løs seg og gi mening.» Fritt oversatt av Morten og meg, samt skrevet ut fra hukommelsen vår 🙈👵🏼 Men tror jeg fikk med essensen i det.
Jeg har kommet mye lenger enn jeg fryktet den morgenen i Syracuse! Og jeg er veldig fornøyd med at jeg har stått i det og ikke gitt opp. Nå skal jeg kose meg med litt familie her, før hjemreisen. Og om en uke er vi tilbake på norsk jord!! 🥳 Gjett om Sebastian skal klemmes da!! 🧡 Grip dagen folkens! Det er ingen som veit hvor mange vi får 🫶🏼
