Selvtillit, respektløshet og komplimenter
Denne reisen min har gitt meg mer selvtillit enn jeg har hatt på mange år. Flere kan kanskje tenke at de ikke har lagt merke til det fordi jeg ofte har fremstått som selvsikker. Det har vært et skall som regel. Mye fake it til you make it. Når jeg har vært med folk jeg stoler veldig på, har jeg lånt deres selvtillit og blitt enda tøffere. Det lærte jeg av Morten. Han hørte Karpe synge om det i en av sangene sine og dermed blei det en måte å oppmuntre meg til å bli med han ut av huset. For om jeg skulle klare noe som helst utenfor hjemmet måtte jeg fake det og låne litt. Men nå begynner jeg å kjenne på en trygghet i meg selv. Jeg klarer å ta noen avgjørelser selv og jeg klarer å kreve ting for meg selv. Og med kreve ting for meg selv mener jeg sånne ting som å be om en legetime eller ringe noen for å endre en avtale feks. Telefonsamtaler er noe dritt. Du må lissom ta ting på sparket. Det er så mye lettere hvis jeg kan tenke meg om og lese gjennom ting før jeg sender det ut i verden. Men sånn funker ikke verden, så jeg må lære meg det.
En annen ting jeg har hatt utfordringer rundt er ordet -nei-. Å si nei til folk er vondt for meg. Så jeg var perfekt for telefonselgere og sånne som står utenfor butikken og skal verve deg inn i ting. Der har jeg en historie faktisk. Om respektløshet. For mange år siden, noen måneder etter vi mistet Max Sander, hadde jeg fått i oppgave om å dra på butikken alene for å øve meg på det. Fastlegen var god til å gi meg små hjemmelekser mellom oppfølgingene. Så jeg trosset angsten og dro ut. Da jeg gikk inn klarte jeg å snike meg forbi noen som solgte abonnement på ett eller annet. Jeg husker ikke helt hva det var, men jeg husker følelsen jeg fikk da jeg gikk ut igjen av butikken. Han så meg, jeg så han og jeg hadde ingen steder å rømme. Jeg blei kvalm og fryktelig uvell. Jeg så ned så godt jeg kunne, men han snakket like herlig til meg. Jeg hadde nok gitt fra meg bilen og en arm for å komme meg ut av situasjonen. Jeg sa nei takk flere ganger, men han var en pågående fyr. Enden på det hele blei at jeg skrev et abonnement på noe jeg ikke viste hva var. Jeg viste ikke om jeg hadde betalt noe, skylte noe eller fikk noe. Jeg var fra meg av angst og vonde tanker da jeg kom til bilen. Ringte Morten og gråt. Han blei mild sagt forbanna! Så når jeg kom hjem, skjelven og gråtende, satt han seg i bilen og dro til butikken. Den stakkars mannen anger sikkert til dags dato på at han snakka til meg. For er det noe Morten ikke er fan av er det folk som utnytter andre folk. Det viste seg at jeg ikke var den eneste som hadde opplevd han som ubehagelig. Flere kunder hadde klagd til butikkene han sto utenfor. Så han måtte avbestille alt jeg hadde sagt ja til, pakke sakene sine og blei bortvist fra senteret.
Den følelsen jeg hadde etter møtet med den selgeren var en følelse jeg ikke ønsker å kjenne på igjen. Jeg følte at han viste meg enormt lite respekt. Det kunne ikke ha vært vanskelig å se at jeg ikke ønsket kontakt med han. Han burde respektert mitt kroppsspråk like mye som mitt verbale språk. Jeg fortjente like mye respekt da som nå. Men nå krever jeg det. Nå har jeg lært meg å si nei takk og kreve at det respekteres. Ingen skal gi meg den følelsen igjen. For nå har jeg selvtillit! Nå opplever jeg gode ting som følge av det heldigvis. Som den situasjonen jeg delte på sosiale medier på onsdag. Jeg dro innom butikken (nok en gang) og hadde på meg treningstights siden jeg nettopp hadde trent. Der kom en eldre mann bort til meg og så at det var den sprekeste buksa han noen gang hadde sett. Isteden for å bli flau og brydd svarte jeg med å strekke ut beinet og vise den frem som en stolt barnehage unge og takke han for at han sa det.
Tightsen jeg stolt viste frem 🤩
Det er sånne opplevelser vi fortjener når vi går ut i verden. Vi burde være flinkere til å gi komplimenter, men vi burde skikkelig bli flinkere til å ta imot!! Ikke ta fra folk gleden over å kunne gi et kompliment som tas godt imot. Og ikke ta fra deg selv gleden over å ta imot et ektefølt kompliment! For jeg har sett mange knuse et nydelig kompliment med et «Å, dette er bare en gammel kjole» eller «Jeg pleier å være litt flinkere» Den som gir det må da begynne å overtale deg om at de mener det. På ekte! Og det er jo ikke like koselig. Så hvis noen gir deg et kompliment og du ikke veit helt hva du skal si, så har jeg et genialt og enkelt tips. Si «Takk». Det holder i massevis! Den som ga det, gjorde det sannsynligvis fordi de ønsket å dele den gode tanken de fikk når de så kjolen din eller prestasjonen din. Ta det imot! Det er godt for den som gir og den som får. Hilsen en som har trent på å gi og få komplimenter en stund.
Det var en av de første tingene jeg gikk inn for å endre på da jeg kjente at jeg ville ut av skallet mitt for noen år siden. Og da begynte jeg faktisk med å gi. Fordi da så jeg hvordan andre tok det imot, også kunne jeg herme. Det var da jeg oppdaget at vi nordmenn er grådig dårlig på å ta det imot. Så jeg hermet etter de som tok det imot på en måte som gjorde meg som giver glad. Jeg har faktisk fått komplimenter for hvor godt jeg tar imot komplimenter 😅 Så det å kjenne på at det er kommet tilbake og blitt enda mer naturlig og mindre fake, det er digg det! Da har jeg kommet enda et skritt videre på veien.
Så jeg håper du tenker på det neste gang noen gir deg et kompliment. Du kan komme unna med et enkelt -Takk- eller du kan stolt vifte med tightsen din og smile ditt største smil. Eller en mellomting. Det finner du ut av. Det er hvert fall mye morsommere å gi til noen som tar det imot og ikke avviser det. Også skader det aldri å gi et heller. Hvert fall ikke hvis det er om noe du virkelig beundrer hos noen. Til og med fremmede kan like å få oppriktige, spontane komplimenter.
Så dagens oppfordring, fra denne stadig tøffere KokoMiriam, er å gi og ta imot komplimenter. Det er en helt gratis måte å gjøre din og andres dag litt lysere på i denne mørketiden 🧡
❣️🎄🤶🏻
Ønsker deg en herlig julaften
og en feiring fylt med selvtillit og komplimenter
🤶🏻🎄❣️
🧡 Håper du føler deg like heldig som jeg gjør 🧡