Julefølelse med et snev av prestasjonsangst
For meg er prestasjonsangst den klumpen man får i magen når man tenker på at man snart må innfri noens forventninger. Noen opplever det når de skal stå på en scene, si noe høyt foran en gruppe mennesker eller til og med på soverommet med en partner. Vi har sikkert alle kjent på den klumpen. Den svetten som samler seg i hendene og den trange kragen på genseren. Kanskje du også får en liten pipelyd i hue. Det gjør hvert fall jeg. Jeg er sykt dårlig når det kommer til å presse meg til ting som gir meg den følelsen. Jeg har vært med Morten å rigge div arrangementer opp igjennom årene. Når han ber meg snakke i mikrofonene for å teste lyden blir jeg helt svimmel. Det er jo ikke som om han ber meg om å fremføre et selvlaget dikt på stående fot, eller synge en sang foran 1000 mennesker. Han ber meg si noen setninger inn i mikrofonene så han veit hvordan lyden er. Og det er jo ingen som hører etter uansett. Men det har til dags dato aldri skjedd! Jeg får det ikke til. Jeg klarer ikke ta mikrofonen og si noen enkle ord en gang. Og jeg har sjeldent problemer med å snakke, og hvert fall ikke når det er til Morten 😅 Men akkurat det får jeg ikke til. Sånn er det for meg. Og der veit jeg at jeg ikke er aleine.
Morten er ikke redd for å stå på scenen. Hverken for moro eller alvor. Ja, det er han i kjole, som er Åse Kleveland, i den lokale revyen.
Men en ting jeg har tenkt på i det siste. Nå når vi nærmer oss jul og greier. Jeg føler av og til at jeg må prestere der også. At jeg må ha julen klar og boble over av julefølelse. Folk pynter tidligere og tidligere. Butikkene finner frem julen tidligere og tidligere. Julebord og julefester begynner i november. Så noen ganger så kjenner jeg på litt prestasjonsangst rundt akkurat det med jul og julefølelse. Da tenker jeg ikke nødvendigvis på å kjøp gaver og alt det kommersielle rundt julen. Men det med julefølelse og juleglede. Jeg føler at om jeg ikke har julepynten fremme og begynner med julegenser 1 desember, så er jeg akkurat som the Grinch og burde flytte langt oppi fjella. Nå har det seg sånn akkurat nå da, at jeg holder mye til på fjellet på Geilo. Men jeg kan melde om julepress her også. For det er det det føles som. Et press.
Julegenseren er funnet frem og brukt en gang så langt. Kommer til å bli mange flere før jula er over 🤶🏻
Her må jeg forte meg å skyte inn at jeg digger jul! Å påstå noe annet ville vært løgn. For jeg synes det er kjempe koselig å nynne på julesanger mens jeg pakker inn gaver. Det beste er å se gleden hos unga når de åpner den tingen jeg har brukt tid på å lage eller å finne riktig ting i havet av utvalg. For meg er det julefølelse. Å kunne dele glede med andre mennesker. Og da kommer ikke den bare fordi kalenderen sier 1. desember. Den må komme fordi jeg gjør juleting med andre mennesker. Jeg klarer ikke tvinge den frem. Akkurat som jeg ikke klarer å tvinge frem noen setninger når Morten vil sjekke lyden. Så når jeg møter folk 8 desember og de sier: «Ja, er du klar for jul da?» Så klart er jeg ikke det!! Så klart ligger jeg etter resten av verden, fordi jeg venter på at jula faktisk skal komme. Men når den kommer dere! Da koser jeg meg masse da!
Jeg er jo også vant til at julaften ikke nødvendigvis er en fast dato, men den datoen familien er samlet. Som barn av skilsmisse og mor til barn av skilsmisse har jeg blitt vant til det. Nå har jeg vent meg til at julaften er den dagen Sebastian er hos meg. Så den skikkelige langt inni hjerte julefølelsen kommer ikke før han sitter ved siden av meg i sofaen. Med julestrømpa si i fanget og pysjen på. Mens vi venter på den store julefrokosten. Den er ikke alltid så voldsomt stor, men den er alltid litt annerledes enn ellers i hverdagen. Og det er mer enn godt nok.
Da kommer julefølesen min dundrende. Av og til tenker jeg på at vi kunne hatt en tiåring som satt ved siden av oss i sofaen mens vi venter, men det orker jeg ikke tenke for mye på. Vi drar alltid innom Max Sander på julaften og pynter litt hos han. Så han er jo med oss på en måte. Men det gjør ennå vondt å ikke ha ved siden av oss i sofaen. Hvis jeg gir det for mye plass i hjernen sluker nok det alt av julefølelse jeg har, så det er nok mange ting som påvirker julefølelse gitt. I år er jeg feks spent på hvordan det blir nå som Sebastian er voksen. Han skal fortsatt komme til oss i romjula, men han har jo fått seg et liv der jeg ikke er hovedfokuset lenger! Det er vel sånn det skal være, men det blir rart det og.
Det gjør jo at jeg tenker litt over det at noen har mer julefølelse enn andre. Kanskje det er en grunn for at det er litt forskjell på oss. Kanskje noen ikke liker jula fordi den er ensom og tung, eller bare vond å tenke på. Den Grinch filmen er ikke bare tull og tøys. For alle opplever vi denne tiden litt forskjellig. Men i frykt for å tråkke enda flere folk på tærne sånn rett før jul, tror jeg denne Grinchen skal avslutte skrivingen og heller pakke inn noen gaver. For nå begynner jeg å få julefølelse nemlig. (Det er forresten 13 desember når jeg skriver dette) Vi skal faktisk ha vår første julaften nå på lørdag (16 desember).
Så da kan julen begynne🤶🏻
Håper du har en fantastisk 3. søndag i advent og at julefølelsen og julegleden kommer akkurat når du trenger den. Og husk, det er lov å jakte litt på den om du vil det 😇🤶🏻🧡
Det gjorde jeg nylig, og det var herlig 🧡⭐️
