Mestring på høyt nivå!
Denne uka har vi hatt besøk av Belinda (søsteren min som bor i USA og reddet meg med sin sykepleier kunnskap da jeg blei syk i Salt Lake) med familien sin. På søndag kveld dro vi opp til Geilo med de 4, min andre søster, Naomi, og en av brødrene mine, Glenn, med hans to gutter. Full leilighet med masse tid til å være sammen alle sammen. Det er sykt koselig og samtidig slitsomt på en måte. Jeg digger det og koser meg masse. Særlig når jeg fikk være med å oppleve Belinda sine sønners første gang på slalåm og langrenn. De har bare vært i Norge på vinteren en gang før og da var de 3 år. Så de husker ikke så mye fra det.
Det er her mestringen kommer inn. Alle 10 tok på seg slalåmutstyr og satte ut diverse bakker. Amerikanerene startet i den minste barnebakken. De sto litt, falt litt, kræsjet litt, gråt litt og klagde litt. Men de ga seg ikke! De reiste seg opp og satte utfor igjen. Sakte men sikkert fikk de til nye ting. Lærte mer hver gang. Både av fall og av kjøring. De tok til og med heisen delvis opp den store bakken vi ser ut av vinduet i leiligheten og sto ned. På første dag på slalåm!! Det er helt sjukt!
Mannen til Belinda klarte også masse. Han kjørte sammen med gutta sine og utfordret seg selv hele tiden. Akkurat som gutta gjorde. Han hadde ikke noen fall da, og ikke noe gråting heller når jeg tenker etter. Men han ga seg ikke selv om han blei sliten og gjorde små feil! Han brydde seg ikke om at han som voksen sto i barnebakken. Han bare gjorde det han ville for å gjøre seg selv fornøyd.
Glenn sine sønner lærte bort til de andre og støttet dem. Samtidig som de gjorde fremgang de også! Den yngste sønnen hans ønsket å stå fra toppen av den store bakken. Det var litt usikkert om han hadde nok kontroll til å klare det. Så vi ga han noen utfordringer så han kunne bevise for oss at han ville klare det. Han gjorde hver eneste ting. Han gjorde det med en iver og dedikasjon som tidlig viste at han hadde ingen intensjoner om å gi seg før han nådde sitt mål. Han klarte det med glans!!
To gutter som kjenner på mestring! En som nailer nedre del av stor bakke på dag en av ski! Og en som endelig fikk dra helt til topps i den store bakken! 🤩
Så litt av utstyret før vi dro ut. Etterpå var de dekket av snø og gangen full av klær og mer utstyr. Sånn kaos liker jeg 🤪
Dagen etter skulle de teste langrenn. Der er ikke jeg så godt sjøl, men så sjukt gøy det var å få se deres fremgang der også. Der er jeg sikker på at de norske anene til gutta kicka inn og ga dem hjelp, for det fikk de til asså! Til og med faren deres gjorde det uten fall eller store problemer. Vi gikk 4 km og hadde bare en liten 10 minutters stopp. Føre var isete og vi fikk tidvis snø i lufta. Men her var de igjen glimrende i sin utholdenhet. Fall var ingen hindring. Selv om det kunne føles både vondt og irriterende, så reiste de seg opp (eller blei løftet litt) og gikk på videre! Det er så inspirerende å se!
Vi var ute på hundekjøring i vilt vær, med snø og kraftig vind. Vi gikk tur i dyp snø med 30 m/s vindkast. De frøys, var slitne og ville gi opp flere ganger. Men nok en gang gikk de på. De fikk peptalk fra flere kanter. Skryt og ros. Det virket som det var nok til å dytte de videre.
Så itillegg til at jeg nå bobler over av stolthet for disse fine folka i min familie, kjenner jeg også på en enorm glede over å kunne se effekten av framsnakking, skryt og omsorg. For jeg er rimelig sikker på at det hadde vært en veldig annen opplevelse for oss alle om vi alle bare tenkte på oss selv og vår fremgang. Vi kikket rundt oss, delte oppturer og nedturer. Støttet, hjalp, skrøyt, løftet, skøyv, roste og viste med en omsorg som virkelig gjorde meg glad og stolt.
Jeg tror kanskje dere har skjønt det nå, men jeg er insane stolt av familien min! Av deres mestring, iver, omsorg og støtte for hverandre. Vi treffes ikke hele tiden, men vi er jammen der for hverandre uansett. Denne uka har vist meg at man trenger ikke være voksen for å støtte voksne. Barn har en herlig evne til å være akkurat riktig noen ganger. Den uskyldige og enkle måten å se på ting på. Den fryktløsheten som gjør at de tørr å teste og tørr å gjøre. Den gjør at de får oppturer vi voksne hadde misset bare fordi vi hadde vært for redd eller overtenkt det hele. -Så klart er det bare å lytte til de med erfaring og stole på det.- -De har trua på meg, så da klarer jeg det da- holdningene er fantastisk! Tilliten de har til de rundt seg. Og ikke minst gleden når de får det til. Ufiltrert stolthet som lyser lang vei!
Jeg digger det! Jeg ønsker å være mer sånn. Litt mer barnlig (nei ikke barnslig) Ikke frykte det ukjente så mye at det stopper meg fra å kikke hvertfall.
Håper du får en søndag med barnlig glede og fryktløshet. For mestring er en av de beste følelsene tror jeg!
