Har noe forandret seg i meg?
Nå har jeg vært hjemme en uke. Jeg har fått opplevelsene litt på avstand og klart å kikke på de fra flere sider. For det meste er det gode, morsomme og oppbyggende opplevelser. Jeg er stolt av meg selv og utrolig glad for at jeg hoppet i det og tok utfordringen. Jeg ga opp mange ganger under reisen, men aldri nok til at jeg faktisk ga ordentlig opp. Det var mer min typiske overdramatisering. Litt som når mora di kommer inn på ungdomsrommet ditt og sier ¨Det ser ut som et bomba horehus her inne!¨ Som om hu har frekventert bomba horehus nok til å kunne sammenligne rommet ditt med det. Jeg ville gi opp og ta den enkle utveien. For det var ganger jeg opplevde det som umulig å klare det. Jeg var intenst redd. Jeg hadde mistet alle rutiner og jeg hadde minimalt av de kjente tinga mine rundt meg. Jeg liker jo rutiner og tinga mine. Jeg trenger de for å kunne skli gjennom hverdagene uten motstand. Nå var det motstand rundt hvert hjørne! De bruker feks ikke dynetrekk i USA. De bruker 2 laken. Et over og et under en dyneaktig sak. Helt greit det. Når det er ditt og du veit hvor ofte dyne greia vaskes. På hotell har jeg ingen kontroll på det. Så da må man leke -ikke kom borti teppet- leken mens man skal sove da. Meieriprodukter er heller ikke helt det samme. Yoghurt holder en evighet og er super søt. Så for en ivrig yoghurt spiser og biola drikker var det en overgang også. Jeg fikk god hjelp av mamma og Belinda, men det er ikke det samme. Og det å bare sitte hjemme i stolen og se på tv på kvelden. Det er overraskende trygt og godt! Gå i kjøleskapet og finne drikke. Eller enda bedre! Et glass kaldt vann rett fra springen! Rart hva man savner.
Midt oppi all klagingen min, kom jeg på noe fastlege Fischer sa til meg når jeg var hos han før jeg dro. Da var det flom overalt og mange hadde mistet hjem og eiendelens sine. Vi snakket om mine tanker og stress over å måtte klare meg uten rutinene mine (som munnvannet mitt) osv. Klok som han er sier han noe sånt som: ¨Jeg skjønner at dette er stressende for deg, men tenk på de som står uten noe. De som ikke veit når de kan dra tilbake til huset sitt. Eller om de har et hus å dra tilbake til.¨ Det ga meg litt perspektiv på det hele. Jeg valgte dette. De gjorde ikke det. Jeg har lov å være stressa, men jeg burde ikke klage for mye. Jeg er ei som ofte bruker dramatiske beskrivelser og overdriver når jeg forklarer noe. Jeg dæver titt og ofte for eksempel, også ler jeg meg gjerne ihjel av noe moro. Det er ikke bokstavlig ment, men det skjønner du sikkert. Så jeg kan nok misforståes av og til.
Jeg skjønner at dette jeg har gjort ikke var farlig og heller ikke påtvunget, men min opplevelse av det var fortsatt tidvis stressende og belastende. Det var heldigvis noe jeg valgte å gjøre. Jeg er evig takknemlig for at jeg aldri har opplevd noe så fryktelig som å miste alt jeg har. Jeg håper jeg aldri opplever det heller. Og dere som har opplevde det: Dere er rå!! Dere tok imot utfordringen som blei kasta på dere og blei stående! Det viser styrke det!! Min tanke er ikke å sammenligne de to tingene. For de er forskjellige på mange måter. Jeg valgte min utfordring, så det er derfor annerledes. Men selv om jeg valgte det, er det utfordrende for meg. Så jeg velger alikevel å se på det som en stor seier at jeg tok utfordringen og blei stående. For det har jeg gjort.
Jeg står sterkere og mer selvsikkert enn noen gang! Jeg er rettere i ryggen og stoltere i holdningen. Bare ikke spør min kiropraktor, Svein Kyrre. Han sa nemlig at jeg har begynt å få pukkelrygg av for mye tid inni skallet mitt. Jeg skal være enig i at jeg ofte lukket kroppen rundt seg selv i en beskyttende positur. Men det er noe jeg er mer bevist på nå. Den første måneden var det nok mye sånt som foregikk. Men nå er jeg så mye tøffere! Jeg har funnet ut at jeg funker bra så lenge jeg tar meg tid innimellom. Jeg har også funnet ut at folk ofte lar meg ta den tiden. Alt må ikke skje fort. Det lærte jeg egentlig av han valet duden i Chicago, og det synker stadig mer inn. Jeg tror kanskje det er vanlig å av og til måtte tenke litt på et spørsmål før man svarer. Det er faktisk ikke uvanlig eller teit. Så da jeg oppdaget det, mestret jeg en ny ting. Jeg klarer nå å bestille min egen mat på restaurant. Og jeg klarer å svare spontant på alle de rare tinga amerikaner sier når man skal betale i kassa feks. Her i Norge er det to ting kassapersonen sier. ¨Pose?¨ og ¨Kvittering?¨ Der kan de slenge inn spørsmål om hvordan dagen din er. Hvor du har kjøpt den fine genseren. Spør deg om du liker meksikansk mat, for i så fall har hu en anbefaling på lur. Det er så mye å forholde seg til at jeg hatet å gå i betjent kasse i starten. På slutten svarte jeg og skravlet litt. (Litt, ikke mye. Jeg er fortsatt norsk som bare det!) På restauranter spurte jeg om ting og svarte på alle spørsmål. Kom forresten på at det sikkert er lurt å poengtere at det ikke er språket som er vanskelig for meg. Jeg har snakket engelsk like lenge som jeg har snakket norsk, så språket hindret meg ikke fra å skravle. Det var det å ta ting på sparket. Ikke ha en plan på alt jeg skulle svare. Det var jo umulig siden amerikanere er like uforutsigbare som været i Norge når det kommer til kommentarer. Det var derfor en perfekt mulighet for å bli flinkere til å tørre å svare og ikke overtenke deres reaksjon.
Så ja. Jeg føler at jeg har forandret meg. Jeg er ikke like avhenging av andres godkjenning. Dvs jeg tror nok på meg selv til at jeg ikke trenger å se eller høre fra andre at de mener jeg er kledd kult eller flink til noe. Jeg ser det mer sjøl. Ikke alltid og ikke nok til at jeg ikke setter pris på å høre det. For komplimenter settes alltid pris på av meg hvertfall. 😇 Men jeg gjør ting for min egen del nå. Fordi jeg har gjennom disse opplevelsene sett at folk tåler at jeg krever litt. Litt tid til å tenke ut riktig svar. Litt hjelp til å vite hva alt på menyen betyr. Litt støtte når jeg er sliten. Så jeg skal prøve å be om litt og ta imot litt. For det er jeg verdt. Jeg er også blitt tøff nok, stort sett, til å si ifra. Om det er noe jeg trenger eller noe jeg er uenig i. Til og med hvis det er noe som jeg tror andre ikke kommer til å like. Jeg er nok ikke utlært på dette. Og jeg kommer nok til å ha perioder hvor det er vanskelig igjen, men jeg har kommet langt på vei!
Jeg tror at den delen vi har vært igjennom nå har lært meg noen nye ting om meg selv og vist meg noen ting om meg selv jeg trodde var bort. Jeg har funnet en selvtillit og trygghet i meg selv. Jeg har også blitt stoltere over meg selv og det jeg får til. Så jeg har tenkt å fortsette med det. For jeg har finni ut at jeg kler selvtillit ganske godt faktisk! Så de neste månedene skal jeg hovedsaklig være på Geilo og leve et liv uten fast arbeidstid. Og uten de folka jeg pleier å bruke når ting er tøft. Morten er der da! Han må jeg ha 🧡 Men jeg skal jobbe med å bruke min egen styrke. Også jobbe videre med å fylle sekken min med gode mestrings opplevelser. For er det noe jeg gjerne bærer på, så er det det.
USA reisen har vært utrolig givende, styrkenede, utfordrende, spennende, oppbyggende og fryktelig. Så nå er det i gang med neste etappe av dette annerledes året. Nye utfordringer! Her kommer jeg!!
Denne søndagen er forresten en -se film under pleddet mens du spiser snop- type søndag! Enjoy 😃