Endringer

Nå er det en del endringer i gang for min del. Jeg sa opp jobben i skolen denna uka! Det var det rareste jeg har gjort så langt på denne reisen. Jeg trodde ikke jeg kom til å gjøre det. Det er min trygghet utenfor hjemmet! Jeg digger jobben min og jeg digger de herlige kollegene jeg har der. Jeg trodde ikke jeg kom til å ende opp med å klare å ta noen steg bort fra de. De har vært der for meg gjennom alt jeg har opplevd de siste 10 årene. De har sett meg nå jeg har trengt det, oversett meg når jeg har trengt det og de har dytta meg når jeg har trengt det. De har til og med latt meg være meg, med alt det innebærer. Det er ikke bare smil og latter fra meg hele tiden 😅 Så det å gå fra den hverdagen til noe uvisst….. det blir tøft! Samtidig føler jeg at flere av kollegene mine har blitt venner, og derfor kommer de nok til å forbli en del av livet mitt selv om jeg ikke jobber med de hver dag lenger. Digger laget mitt selv om jeg skal jobbe et annet sted akkurat nå.

Litt av det herlige laget!

Håper jeg kan snike meg med på evt fremtidige turer fortsatt 🤞🏼😇

Helt hvor det andre stedet er, er også spennende. Jeg har jo startet litt med nettside bygging og sånt. Så det blir det hvertfall mer av! Det er kjempe gøy. Men så skjer jo livet veit du. Så det dukket opp en annen mulighet i tillegg. Disse kan heldigvis kombineres! Så jeg ser en mulighet for å gjøre begge deler 🤞🏼 Helt hva den andre jobben er skal jeg fortelle dere om så fort den er en realitet. Spennende fremover med andre ord 🤩

Da blir jeg litt sånn at jeg kikker litt bakover også jeg da. Litt for å sjekke hvor langt jeg har kommet og om jeg virkelig er på den veien jeg hadde tenkt. Eller kanskje livet skjedde og ruten endret seg? Da jeg var mindre så jeg (sykt mange ganger) Disney filmen Pocahontas og en av favoritt delene var da hu padlet på elven og sang «Just around the river bend.» Det virket så spennende! Hu taklet alt som kom rundt den svingen hu. Og med en så stor glede og eleganse. Hu måtte til og med velge på et tidspunkt. Den lette veien eller den litt mer usikre veien. Hu gikk for den litt usikre! Det gjør jeg også nå faktisk. Kanskje jeg endelig har blitt Pocahontas? Minus det sykt fine håret da 😅 Poenget mitt er at jeg har tatt den svingete veien som kommer til å by på stryk, brå svinger og kanskje en foss i ny og ne. Men tenk om jeg klarer det da?! Tenk om jeg faktisk padler meg gjennom det hele med en like stor glede og eleganse som hu gjorde. Jeg håper det! Også håper jeg ikke det må foregå i kano, for det er Morten veldig redd for 🤪

Sebastian og jeg prøvde oss i kajakk for noen år siden. Ja, jeg nynnet den sangen flere ganger. Det var riktig nok på tjern begge gangene. Så ikke mange svinger eller avgjørelser, men vi fikk noen fine opplevelser med natur og dyrelivet 😃

En annen ting har tenkt på før jeg tok denne avgjørelsen er at jeg har fått tilbakemeldinger på at jeg har forandret meg. Folk som har kjent meg før og treffer meg igjen nå, eller som har fulgt meg gjennom disse årene sier at jeg ser gladere, tryggere, sterkere og lykkeligere ut enn jeg har gjort på mange år. Og det sier nok mer om hvordan jeg faktisk har det, enn min egen oppfatning av meg selv gjør. Så i denne situasjonen har jeg valgt å bare høre på speilet (det er dere da) og ikke meg sjøl. For selv om min selvtillit er større enn den har vært på lenge, er jeg fortsatt ikke helt bestevenn med meg selv. Jeg har blitt venn med angsten min og på den måten akseptert at den er en del av livet mitt for alltid. Men jeg klarer fortsatt ikke å stole helt på mine egne evner. Det kommer jeg til å bli flinkere til fremover. Det veit jeg! For jeg er egentlig veldig selvstendig og tåler å gjøre feil. Jeg må bare minnes på det. Så ved å ta den usikre veien er jeg garantert muligheter til å mestre ting og dermed bli tryggere på meg selv. Spennede asså!!

Jeg hadde også en liten Aha- opplevelse for litt siden. Jeg skjønte at de tingene jeg ikke tenker over hos andre er muligens ganske samme ting som andre ikke tenker på ved meg. Som hvor mye jeg veier, hva slags vaner jeg har rundt mat, hvilket antrekk jeg har hatt på meg på fest med de folkene før. Jeg husker ikke hva de hadde på seg, hvorfor skulle de huske hva jeg hadde på meg sist gang da? Er jeg lissom så sykt viktig at alle tar notater og sjekker de før neste sammenkomst? NOPE! Ikke litt en gang. Så det var en ganske digg oppdagelse å gjøre. Nå tester jeg sånne ting før jeg graver meg ned i kokoskapen. For det er en av tinga jeg har lagt merke til sjøl. Jeg ser mer utover og mindre innover. Jeg ser mer folk rundt meg enn jeg ser meg sjøl. Med det mener jeg at jeg ikke bare fokuserer på hva jeg gjør selv og dømmer det gjennom hele den sosiale samhandlingen. Jeg ser på det andre menneske og dømmer det! Neida! Jeg ser på det andre menneske og prøver å forstå hva de forteller eller lytter til deres historier uten å komme med mine skrytehistorier for å bevise at jeg er fantastisk. Det er jo bare for meg sjøl uansett. Så jeg er veldig glad for å ha fått tilbake evnen til å lytte ordentlig og samhandle med andre folk på en sunn og god måte.

Kom på en annen tanke jeg har hatt, som jeg gjentar til meg sjøl ofte. Slutt å lene deg tilbake og si «Jeg vil ha det! Hvorfor får jeg det ikke» Og heller led deg fremover og si « Jeg vil ha det! Hva må jeg gjøre for å få det?» Da blir brått livet litt morsommere. Hverftall er det min erfaring nå. Hvis du står ved skillet og ikke veit helt hva du vil. Tenk om du kan ha litt mer glede av en utfordring i stedet for trygghet? Kan den svingete veien være akkurat det du trenger? I så fall, len deg frem og ta det! Du fortjener nemlig å ha et liv fylt med det du ønsker 🧡