Berg og dalbane livet
Nå er jeg oppe! Forrige uke var jeg nede en tur å skrapet på bunnen. Jeg var sint, lei meg, sliten, forbanna, usikker, stressa og trøtt. Alt i kroppen blei krøll og hjernen klikka. Jeg var kjempe sinna på Morten som hadde lurt meg inn i dette som jeg opplagt ikke var i stand til å klare. Og på toppen av det hele så brydde han seg ikke heller! Han bare dingla gjennom dagen som om ingenting var vanskelig! Totalt følelsesløst! Det var det jeg følte hvertfall. Da jeg løp inn i garderoben og stilleskreik mot speilet! Trampa i gulvet og mentalt slo i veggen. Orka ikke faktisk slå for det hadde jo gjort vondt. Jeg gråt til jeg hikstet og var klar for å gi opp hele greia.
Begge Morten er min mann Morten, men vi holder jobb og hjemme adskilt 😅
Jeg tørket tårene og vaska ansiktet. Rista ut litt av kroppen og huet før jeg gikk ut igjen. Så gikk jeg trassent til Morten og sa at jeg drar hjem jeg. Dette gidder jeg faktisk ikke! I det jeg sa det skjønte jeg jo at jeg var en liten prinsesse på erten, men ikke snakk om å gi meg på det! Ikke før jeg hadde fått skrevet ned litt av følelsene mine og tatt meg litt mat. Da hjalp det litt. Dette er det jeg rakk å skrive før jobbmodus slo inn og jeg klarte oppføre meg som en voksen kvinne.
Der kom knekken!!
Jeg er sliten! Jeg er grinete! Jeg har vondt! Og jeg har helt tomt sosialt batteri!!
Dette er følelsene i skrivende stund! Jeg har falt tilbake til gamle vaner rett og slett. Jeg har begynt å planlegge og forvente. Jeg planlegger at ting skal gå på en bestemt og forventer at folk skal reagere på en bestemt måte. Det skjer jo sjeldent. For folk er forskjellig og ting skjer! Dette har jeg klart å legge av meg i en god stund nå. Men nå er det tilbake. Dette gjør meg veldig sliten! Jeg bruker ekstra mye energi på å planlegge og prøve å forutse hva som skal skje, men det endrer seg hele tiden! Så da begynner jeg på nytt da. Planlegge ut fra den nye informasjonen og gi det en ny sjanse. Det er alt for slitsomt! Jeg er nok ikke lagd for å funke ute i den sosiale verden…
Så snakket jeg med Morten etter stenging. Vi snakket som kolleger og jeg fikk forklart hva jeg blir overveldet av og hva jeg trengte av han. Det hjalp veldig. For så klart er ikke han ufølsom eller uinteressert i hva jeg sliter med. Det er vist bare sånn at han også blir sliten og overveldet noen ganger. Hvem skulle trodd?! Etter vi var ferdig på jobb, satt vi oss i bilen og jeg gråt og klagde til Morten på veien hjem. Da var vi mann og kone og ikke kolleger lenger 🤪 For det klarer vi stort sett å skille på. Heldigvis 😅Nå er det en uke siden. Jeg fikk tid til å rense ut litt gørr ut gjennom en løpetur og egentid på formiddagen den dagen.
Så skulle Morten bort i to netter! Var det derfor jeg knakk? Aner ikke. Men at jeg skulle klare meg så bra de to dagene han var borte hadde ingen av oss trudd! Jeg klarte meg skikkelig bra! Fikk flere utfordringer kastet mot meg. Både på jobb og privat. Og jeg håndterte de som om jeg aldri har gjort noe annet! Helt vilt hvor mye jeg har utviklet meg den siste tiden. At jeg kunne tenke at jeg ikke var lagd for den sosiale verden, eller at jeg hadde falt tilbake i gamle vaner er helt latterlig å tenke. Nå! Da var det virkelig sånn jeg følte det. Nå ser jeg at jeg bare hadde en knekk og ikke noe verre enn det. Jeg reiste meg bare opp igjen og børstet av meg. Rett tilbake til der jeg var. Så jeg kjenner nok en gang på en følelse av at jeg har kommet så langt at jeg nå tåler å falle. Det er vel litt sånn livet er. Litt opp, litt flatt og litt ned. Det er helt vanlig rett og slett. Er jeg helt vanlig da? Vil ikke tro det nei. Men jeg vil heller ikke være vanlig tror jeg 😅
I helga fikk vi fikset så jeg fikk fri! Og jeg fikk lov til å være med Christie og sønnen hennes på hytta dems!! Akkurat det jeg trengte! Mulig jeg inviterte meg sjøl litt, men det er lov noen ganger 😇 Hu kunne jo ikke vite at jeg ville på tur med de hvis jeg ikke sa det! Så da fikk jeg et døgn med slækk energi og avslappende hygge 🥰 Takk, Christie 🤗
Så nå er jeg ladet og klar for en ny runde med mange og lange dager på jobb! Mestringsfølelsen er digg og verdt det! Håper du kjenner litt på den idag du også 🧡