Barneløs

Dette er delt av min gode venninne Anne Stine. Hu er enormt god på selvgransking, reflektering og dele tanker. Her kommer hennes innlegg!

Det var en dag i mai, mens jeg ruslet rundt og stelte i hagen, at jeg begynte å reflektere over det lite omtalte emnet barnløs.

Det startet med at jeg merket meg hvor stille denne dagen på feltet var. Og der satte jeg i gang med kantklipperen! Jeg har hørt nok av folk klage på motoriserte hageredskaper på fine dager som denne, til at samvittigheten min gjorde et forsøk på å stoppe meg. Men så tenkte jeg; naboens barn har nå nettopp hatt en krangel på den knirkete trampolinen. De er forøvrig det eneste av lyd på feltet i dag, og for meg er det lyd av sommer, ikke støy. Er da en times tid med kantklipping støy?

Jeg kommer til at noen vil si det. Akkurat som noen ikke tåler lyden av naboens barn som leker eller småkrangler ute, fordi det er sommer.

Men hva ville jeg gjort hvis noen klaget på min kantklipping? Jo, jeg ville unnskyldt meg og stoppe med det jeg holdt på med, lukket meg inne og skammet meg fordi jeg ikke selv tok til vettet før jeg fikk voksen kjeft.

Men i refleksjonen min er jeg ikke så enkel å ha med å gjøre. For der vil jeg rettferdiggjøre at siden jeg ikke har barn, og kan glede meg over deres lek, har jeg tid og rett til å kantklippe på en nydelig sommerdag.

Dette tar refleksjonene mine videre, som er den egentlige kjernen til hva jeg kan føle litt for mye på til tider. Et samfunn som ikke åpent kan snakke om barnløshet. Frivillig og ufrivillig. Det vi har er et samfunn som er tilrettelagt for barnefamilier. Syktbarn dager på jobb, stønader og hjelp til å få barn om det ikke går den naturlige veien. Og slik vil vi ha det for å fremme befolkningsveksten. For det er ingen tvil om at det er kostbart og krevende å oppdra et barn. Men hva med forventningen mange går med, om at barn er noe alle ønsker seg? Eller alle kan få? For det er jo ikke sannheten. Det er mange som velger det bort, og flere og flere som ikke kan få. 

Jeg har vært frivillig barnløs. Nå er jeg ufrivillig barnløs.

Du tenker kanskje det er lettere å være frivillig barnløs. Det forstår jeg, men kommentarer som "Når skal dere ha barn da?" Vil aldri bli en fryd. Å diskutere dette med en eldre kollega med livserfaring, eller enda verre, en svigermor, vil aldri være en komfortabel situasjon. 

Hvorfor ikke? 

Fordi de fleste synes å være innstilt på at det er noe rart og litt mystisk med dem som velger det bort. Mystikk handler om å ikke vite, men ofte er det en ganske god grunn til at valget er tatt. Så kanskje hjelper det litt om flere deler sin historie?

Jeg for min del valgte det vekk fordi jeg var sammen med feil mann. Et kapittel i mitt liv som i korte trekk kan oppsummeres i at jeg var i et psykisk voldelig forhold.  Det betyr at jeg var sammen med en person som styrte tankene, meningene og holdningene mine. Jeg trodde i 15 år at jeg ikke kunne klare meg uten han. At det bare fantes en person i verden som tålte meg. Og når han ikke tålte meg, veiledet han meg til å bli en person han tålte. De to siste årene brukte jeg på finne styrke til å komme meg ut.

Han var veldig tydelig på at han ikke ønsket barn da vi ble sammen. Jeg var selv et barn på den tiden, et skilsmissebarn. Jeg kunne godt forstå han. Etter 7 år giftet vi oss, etter at jeg antydet at jeg ville gå andre veier. Med ekteskapet var han også innstilt på familieliv. Men etter bare 3 år ble jeg gjort oppmerksom på at det måtte være noe jeg hadde misforstått.

Som 35 åring tok jeg et ganske brutalt valg og steriliserte meg. Ikke fordi jeg ikke ville ha barn for enhver pris, men fordi jeg absolutt ikke ville ha barn med mannen jeg hadde giftet meg med. Jeg kunne ikke forestille meg at det ville bli fint at vi fikk barn sammen. Ved 35 følte jeg at jeg hadde latt det toget gå. I tillegg sluttet han aldri helt å minne meg på at jeg egentlig ønsket meg barn, men måtte se og få lagt det fra meg. Selv om jeg sa jeg ikke ønsket det lot han meg ikke få fred. Så på et vis var det også et forsøk på å stilne anklagene.

36år gammel fant jeg styrke og gikk jeg fra han. Og helt ut av det blå dukket mannen i mitt liv opp. Jeg tror jeg hadde hakeslepp i ett år! Og eggcellene som fortsatt levde i meg hylte etter å få slippe ut! Jeg hadde utsatt menstruasjon flere ganger, og håpet på et mirakel.

Naturligvis var kroppen min bare påvirket av den traumatiske opplevelsen etter 18år i fangenskap. Jeg hadde så mange ting å bearbeide at hormonene var satt ut av spill.

Håpet slapp ikke tak. Og når det ble vekket hos min kjære også, ble vi enige om å ta fatt på et dyrebart forsøk. Ingen av oss har barn fra før, det var liksom når vi ble ført sammen at drømmen virkelig ble vekket til livet.

Vi fikk ganske tidlig en dårlig dom. Jeg var blitt 38 og kroppen min produserte bare 5 egg. Selv om antallet varierer, er 5 veldig få. Likevel tok de ut tre egg, og alle tre ble befruktet. Til slutt var det ett som overlevde og som ble satt inn. Inni meg et sted føltes det så riktig at jeg var overbevist om at det gikk vår vei.

Da graviditetstesten viste negativt kom den enorme sorgen over tapet om en forestilt fremtid og en drøm.

Det ble så mørkt, så utmattende, så smertefullt at det ikke kan beskrives med ord. Hvis du har kjent på et tap og en sorg i livet vet du hvordan det føles. Vi valgte å ikke gjøre flere forsøk fordi sjansene våre var relativt små, og byrden var så tung å bære.

Heldigvis fikk jeg forfremmet stilling på jobben som gav meg følelsen av å være nyttig. Jeg holdt meg flytende. Men egentlig følte jeg meg utdatert og mislykket.  Det var min feil alt sammen. Jeg hadde tatt valget om å sterilisere meg, noe som gjorde det mye vanskeligere å få oppfylt drømmen nå. Jeg hadde få egg og tydelig en kropp i forfall.

Slike destruktive tanker fylte hverdagen min en god stund, og jeg stilte etter hvert spørsmål til min egen verdi her på jorden. En kvinne som ikke kan føde barn, hvilken nytte gjør hun? Slik må det jo gå når man snakker nedlatende til seg selv hver dag.

Hadde det ikke vært for at min kjære var balansert i denne sorgen, hadde jeg ikke klart å reise meg med et fortsatt helt hjerte etter dette nederlaget.

Jeg googlet og søkte trøst hos andre med samme erfaringer, men i internett-havet var det lite hjelp å finne. Det virker som det ofte blir stille når folk må gi opp og legge fra seg en drøm. Jeg kom til slutt over en artikkel som beskrev sorgen ved å ikke kunne få barn, når faktumet blir sannheten, som en liknende sorg man kan oppleve når noen dør. 

Sorgen ved å miste noen dreier seg veldig ofte om alt man skulle delt og gjort sammen i fremtiden. Denne beskrivelsen kunne jeg relatere meg til, jeg sørget over fremtiden, jeg hadde håpet og ønsket for oss.

Vi var veldig flinke til å ha gode og lange samtaler i denne prosessen. Vi gråt og slapp det vonde ut, slik at det sakte, men sikkert slapp taket.

Vi har vinklet fokuset til det vi har. Og vi står hver dag i sorg og glede sammen, uansett hva det gjelder. Vi finner andre måter å fylle livet på og vi bruker tid sammen med barna som finnes i livene våre, og kan glede oss over friheten vi har.

I dag angrer jeg ikke på valget om sterilisering. Det hadde vært utrolig mye mer komplisert og vanskelig for meg nå om jeg fikk barn tidligere.

Jeg, og vi, angrer heller ikke på at vi lot det bli med et forsøk, fordi vi sammen nyter det vi har bare ved å ha hverandre i livet, hver dag.

Vi har nok blitt ekstra takknemlig for det vi har rett og slett.

Det er mange som ikke tenker over at barnløse må tåle en del belastninger, slik samfunnet vårt er i dag. Og det er det jeg ønsker å få deg som medmenneske til å reflektere over. For vi vet at ingen mener å såre oss med å spørre når det blir barn, skryte av sine egne eller pålegge oss mer ansvar i settinger hvor det er beleilig fordi vi ikke har barn. Og når man daglig skal minnes på at livet ditt ikke følger normen, er det en fare for at det oppstår et slag utenforskap. En følelse av å være annerledes, og mangle tilhørlighet.

Saken er at livet uten barn ikke er et dårligere liv, det er bare annerledes i forhold til hva vi som samfunn sier at vi aksepterer og tilrettelegger for.

Man bare fyller livet med noe annet som gir mening; reise, hage, hund, dyr, gårdsdrift... 

Vi som er barnløse kan være utmerkede tanter og onkler, men vi har også behov for å begrense dette. Ikke fordi dine barn ikke er ufattelig nydelige og flotte mini-mennesker, men rett og slett fordi vår hverdag er litt annerledes i innhold enn din. Ikke mindre viktig, men annerledes.

Hensikten med dette er ikke, og absolutt ikke, at noen skal trå mer varsomt.

Jeg håper og ønsker at vi kan være mer åpne for at livet er godt med og uten barn. Og at du som tenker at det er noe rart med oss som ikke fikk barn, på et vis er tvunget til å tenke dette, rett og slett fordi hjernen din MÅ finne en logisk forklaring. Så til deg, vær heller nysgjerrig og spør, i stedet for å trekke dine egne konklusjoner. Vær nysgjerrig, og vær det oppriktig - det handler om å se hverandre, og være rause med hverandre. 

Det trenger ikke være synd på oss bare fordi vi ikke fikk barn. Kanskje var det det akkurat da realiteten ble sannhet. Men det går fint an å komme gjennom sorgen, og skape og fylle livet med noe som oppleves like verdifull.

Til syvende og sist er vi alle sammen mennesker, og menneskelige. Vi er som regel ganske avhengig av hverandre i form av tilhørighet. Så la oss heller finne aksept og likhet i blant oss slik at tilhørigheten blir noe trygt vi sammen kan glede oss over.

Skrevet av Anne Stine