Tør å være åpen!
Forrige kvelden satt jeg å snakket med noen venninner. (Mens vi spilte radiobingo faktisk 👵🏻) Vi snakket om psyken vår. Hvordan vi alle kjente litt på forskjellige ting. Om det er stress fra jobb, helse utfordringer eller bekymringer for partner. Også er det noen som ikke kjenner på så mye sånt. Men de kjenner noen som kjenner på det. Så uansett hvordan du har det, vil det påvirke deg på en eller annen måte. Om du sjøl sliter med stress, angst eller bare kjenner at livet er tøft, så er du ikke aleine. Om du ikke kjenner på noe sånt, så kjenner du garantert noen som gjør det. Men ikke alle deler det! Ikke alle klarer å snakke om det. Ikke alle er klar over det sjøl heller. Men de som er det, burde føle at det er trygt å snakke om det! Det burde være såpass kunnskap i samfunnet at man forstår at ikke alle takler livet på samme måte. Ikke alle tenker på samme måte.
Jeg stresser over tulleting, men for meg er det ikke tull. For meg er det livsfarlig og veldig reelt! Jeg er på ekte redd for at det skal henge en dø person i garasjen når jeg åpner porten på morra. Jeg er på ekte redd for at en øksemorder skal komme inn i kinosalen. Jeg veit sannsynligheten for at det skjer er minimal, på kanten til usannsynlig, men jeg blir ikke kvitt tanken. Samme som en som opplever stress pga jobb. Alle har forslag til hva de skal gjøre. Og de veit jo hva det går ut på. Bytt jobb da vel! Gjør endringene som kreves for å få det bedre! Men kan man alltid det?! Kan alle gjøre som jeg gjorde? Bare sette livet rundt seg på pause og gjøre det en sjøl trenger, når man trenger det? NEI!! Jeg kunne ikke gjøre det før jeg heller. Noen ting har man ikke kontroll over. Noen hensyn må man ta. Barna må ivaretas, inntekten må sikres, tryggheten må være på plass. Ellers gjør det vel absolutt ikke ting bedre! Så da er det ikke så enkelt da. Da må man kanskje vente litt.
Vi slutta ikke å planlegge, og det har gitt meg disse minnene å se tilbake på 🤩 🤩 🤩
Men man må ikke gi det opp!! Start tanken. Tenk ut hva som må til. Hva som må endres. Og start der! Kan du klare deg uten noen ting? Kan økonomien endres litt? Er det 3 år til unga blir store nok, så jobb mot det da vel. Jeg hadde veldig lyst til å slippe alt og rømme fra livet mange ganger. Vi har snakket om masse drømmer før vi gjorde dette. Så vi også ventet. På at Sebastian skulle bli voksen, at psyken var sterk nok, at helsa til Morten var god nok. Det vi gjorde som endret det mest for vår del, var å dele! Vi snakket om det. Vi delte utfordringene og fikk støtte, hjelp og muligheter. Pluss at jeg fikk alle tankene ut av hodet, ned på arket og kunne kikke på de fra vinkler jeg aldri hadde gjort før. (Så insane glad jeg startet denne bloggen!!) Det betyr masse for meg å dele mine tanker. Ikke fordi de gir deg noe, det er en fantastisk bonus, men fordi det gir meg muligheten til å se på det på nytt. Pluss at det gir meg en sjanse til å motta forståelse fra andre på en annen måte. Ingen kan forstå hva som skjer inni meg om jeg ikke deler det. Hvordan skal de kunne det? Så det er skikkelig digg! Å dele ting asså. Absolutt å anbefale.
Magnus tok anbefalingen! Han har fått en fantastisk respons og har fått masse ut av den prosessen det har vært å kikke på opplevelser og tanker gjennom skriving. Så en ting jeg virkelig anbefaler alle er å være åpen! Dele det du kjenner på. Er det mestring, del det! Er det nederlag, del det! Er det bekymring, del det! Alt du deler blir enten halvparten så tungt eller dobbelt så gøy!
Her deler jeg en sinnsykt morsom tur med mine to venninner på jentetur 🧡
Jeg tenker derfor å gi dere som leser en utfordring! Skriv en mail med en opplevelse du har lyst til å dele med oss andre, til miriam@kokomiriam.no, og om du er komfortabel med det så deler jeg det som et innlegg her. Eller du kan skrive en kommentar her på bloggen hvor du deler noe du har opplevd. Det er ingen grunn til at vi ikke skal kunne dele disse opplevelsene vi har på godt og vondt. At vi deler og snakker om det er noe av det viktigste vi kan gjøre. Å dele vonde tanker når man sitter i bunnen av hullet sitt og ikke aner om man kommer til å se dagslys igjen kan bety en enrom forskjell. Det kan gi deg en bekreftelse på at du ikke er alene med å være på bunnen. Det kan bety at du kan få hjelp av vennene dine til å komme deg opp igjen. Det kan til og med gi deg trygghet når du tror du er helt alene. For veldig ofte er det en følelse og ikke sånn det er på ekte. Hvis noen forteller meg at de har det tøft, ønsker jeg å lytte og hjelpe. Sånn tror jeg mange tenker 🫶🏼
Så del! Snakk om det! Lytt til andre! Sammen kan vi snu mye, bare ved å snakke sammen. Håper jeg hvertfall! 🧡