Leirskolen
Etter første innlegg fikk jeg tilbakemeldinger om at det var mange som lurer på hvordan jeg greide leirskolen og hva jeg gjorde for å greie det. Hva jeg gjorde for å kartlegge meg og hva jeg brukte som de såkalte sikringene. Så her kommer et lite innlegg om leirskoleturen og hvordan jeg greide det, selv om jeg grua meg.
Jeg gikk i syvende klasse, og det var snakk om den store leirskoleturen. Jeg gruet meg ved første setning læreren sa det høyt i klassen. Alle de andre i klassen ble kjempegira, mens jeg satt der å lata som jeg var glad, bare for å virke som at jeg ikke grua meg.
Vi skulle på Bolærne, en øy utenfor Nøtterøy, sammen med Vikersund barneskole. Vi skulle ta buss fra skolen, deretter båt ut til øya der vi skulle bo. Vi skulle være der en uke. Masse leker og utfordringer var planlagt og vi skulle ha det gøy. Vi skulle bygge flåter, spille fotball og bli kjent med de andre fra den andre skolen. Å dette gruet jeg meg til. Jeg skulle ikke være med hadde jeg bestemt meg for, på forhånd.
I mellomtiden, hadde jeg snakket masse med foreldrene og læreren min. Jeg ville ikke dra. Og det var et alternativ, jeg kunne få slippe hvis det var helt umulig. Men alle sa det kom til å gå fint, men ingen skjønte det, unntatt pappa, at dette var helt jævlig for meg. Det er vanskelig for meg å tro at folk som ikke har opplevd eller opplever dette sier de skjønner det, for det gjør de faktisk ikke.
Jeg hadde en kompis som også var redd for det samme som meg. Vi planla at vi skulle gå imot frykten å dra ned dit en gang før vi skulle dit med skolen. I et håp om at dette skulle hjelpe. For det hadde hjulpet andre ganger jeg har grua meg til ting. Å prøve med noen jeg stoler hundre prosent på. Hver gang jeg skulle på enten sykkeltur, løpetur eller den slags med skolen. Så dro alltid jeg og mamma ut på tur for å se hvor vi skulle og hvordan vi kom oss dit. Det beroliga meg. Det gjorde det hvertfall litt bedre.
Men tilbake til planlegginga. Vi skulle å dra til Bolærne sammen med kompisen min og familien hans. Vi skulle klare det.
Vi hadde pakket bagasjen og satt kurs nedover. Jeg satt stille hele bilturen. Jeg hata livet. Hvorfor må jeg alltid gjøre dette for å føle meg trygg. Kan jeg ikke bare være som de andre å bare hoppe i det uten bekymringer. Men det var rett og slett ikke meg. Jeg måtte ha kontroll hele tiden.
Så kom vi frem, var på butikken for å kjøpe med noe snacks vi kunne ha på rommet og når vi skulle gå turer. Men angsten kom når vi sto på brygga og ventet på ferga. Jeg satt meg inn i situasjoner som, fy faen, tenk hvis ferga går tom for drivstoff, tenk om båten stopper midt utpå havet, tenk om båten aldri kommer. Men vet du hva eller, ti sekunder etter jeg sa dette til meg selv, så rygget det inn en tankbil, med drivstoff, båten kom litt etter og ble fyllt opp til tanken var full. Og vipps så var den bekymringa borte. Er ikke det helt sykt tilfeldig? Det var som at det var meningen at jeg skulle klare det.
Jeg tok bilde av rutetabellen i skjul for å vite når båten kom og når den dro. Det roet meg.
Vi kom oss fint bort på øya uten noen problemer, det gikk helt strålende. Vi gikk rundt på øya og utforska det var skikkelig fint. Ingen bekymringer, helt til neste dag, da vi sto å ventet på båten. Jeg var livredd for at rutetabellen ikke skulle stemme, og at båten ikke kom på tiden. Men det gjorde den faktisk. Vi kom oss trygt hjem og jeg var ganske så stolt av meg at jeg greide å gå imot angsten min. Jeg følte meg faktisk ganske tøff.
Det gjorde meg trygg at vi dro.
Men så kom dagen vi alle hadde ventet på. Mamma og pappa dro på jobb. Og sa god tur, og vi heier på deg, mens de ga meg en klem. Bestemor kom før de dro fordi jeg ikke turte å være alene på morgenen.
Jeg hadde på forhånd snakket mye med lærerne mine om at jeg måtte ha med telefonen som en trygghet. Selv om det ikke egentlig var lov. Men det det gikk fint, så lenge jeg holdt det hemmelig for de andre kameratene mine, for å ikke være urettferdig. Jeg brukte den aldri, men den var der som en sikring hvis det skulle ha gått galt. Å det hjalp! Jeg fikk også lov til å velge først hvem jeg ville sove på rom med. Og da valgte jeg de tre beste vennene jeg hadde der. Det hjalp også veldig. Jeg hadde også avtalt med læreren at jeg måtte ha rom ved siden av han.
Tiden var inne og Bestemor kjørte meg opp til skolen, og jeg var livredd og skalv. Jeg holdt tårene inne da jeg gikk ut av bilen til bestemor. Jeg ble fulgt bort til bussen og ble tatt imot av lærere og elever. Lastet baggen inn under bussen og steg på. Jeg satt meg ned og tok en lang pust, dette går fint, sa jeg til meg selv, og når alle hadde kommet seg på, ble vi telt opp for å vite om alle var med. Dørene lukkes og bussen startet motoren. Alle foreldrene sto og vinket når bussen dro. Resten av klassen sang og tullet, mens jeg satt der med hetta på, og tårene rant innvendig.
Bussturen gikk fint, og vi kom oss på kaia, der jeg hadde stått noen uker før. Jeg følte meg litt bedre. For en av fryktene mine var at bussen skulle stoppe, eller at bussjåføren skulle kjøre oss bort. Er jo jævlig rart at jeg tror det, hva faen skal en bussjåfør med 30 unger liksom? Tenk noe så teit.
Vi kom oss på fergen. Å det gikk faktisk ganske fint, selv om tankbilen ikke kom å fylte opp tanken. Fergeturen gikk fint. Og vi fikk tildelt rom, vi stua oss inn på rommet. Mens de andre redde opp, fotfølgte jeg læreren fordi jeg var livredd for at jeg ikke skulle finne han hvis jeg skulle ha fått et anfall. Jeg fikk aldri helt roet meg ned, og klarte aldri å ikke ha kontroll på hvor lærerne var.
Kvelden kom å vi skulle sove. Jeg sjekket sikkert 20 ganger om han satt utenfor, for han hadde vakt på gangen. Jeg klarte aldri roe meg. Men etter jeg hadde sjekket de 20 gangene så gikk han inn på rommet og jeg klarte å roe meg, for da kunne han ikke gå rundt. Da visste jeg at han var på rommet. Å jeg fikk sove.
Jeg gikk alltid med læreren uansett, om vi skulle bygge flåte, om vi skulle gå turer, om vi skulle spille fotball. Jeg klarte ikke å ikke vite at han var der og hvor han var til enhver tid. Men han forstod meg, for hvis han gikk med meg, så visste han at jeg hadde kontroll. Å igjen der, så er det viktig at jeg var åpen. Hva skulle læreren og alle rundt trodd om meg?
Jeg overlevde de siste nettene, men samme repetering. Men til slutt så var dette en fin tur, ikke noe jeg angrer på. Jeg var skikkelig stolt av meg selv, når jeg kom hjem. Det var jo helt sykt at jeg skulle klare dette.
Tips til deg som gruer deg til leirskole
Reis dit med noen du stoler på. Å sjekk hvordan det er der og hva du kommer til. Det gjør det faktisk lettere, hvertfall for meg. Snakk med foreldre og lærer, legg en plan. Kanskje du kan få lov til å ha med telefon, som en sikkerhet, hvis du måtte ha ringt hjem. Sov på rom med noen du kjenner. Det kan også gjøre det lettere!