Stavern festivalen!!
Se på denne herlige gruppen mennesker! 😍
At jeg skulle være så heldig å få disse menneskene inn i livet mitt på det perfekte tidspunktet, har vært avgjørende for min reise ut av angsthullet. Jeg hadde aldri kommet hit uten heiagjengen min. Det har tatt noen år, og mye jobbing for å komme hit. Men nå er jeg her! Jeg har vært på Stavern festivalen, med insane mange andre mennesker. Uten Morten! Han var ikke engang i nærheten! Han var flere timer unna han. Takket være denne gruppen mennesker, og deres tålmodighet, omsorg, forståelse og støtte. De ber meg med! Selv om jeg tidvis takker mye nei, stikker fra midt i moroa og endrer på ting for å tilrettelegge mine egne behov. De blunker ikke en gang de. De sier bare «Ok. Trenger du at jeg gjør noe?» Jeg har aldri hørt at de har vært lei, oppgitt eller klagd på mine «greier». Det virker egentlig som om de tenker at hva enn som skal til for at jeg blir med, er verdt det. Det er ganske digg følelse!! Og det gjør at jeg blir tryggere hver gang jeg opplever det. Det gjør det tryggere å si ifra om jeg trenger noe tilrettelagt eller en pause fra alle litt. Det er bare greit det. Jeg digger det!!
Men tilbake til dette festival døgnet! Synnøve, Åshild og jeg skulle kjøre sammen. Jeg skulle hente Synnøve hos hu 9.00, så skulle vi hente Åshild etterpå før Synnøve skulle kjøre oss trygt frem til campingplassen. Dagen min startet med at jeg våknet tidlig. Det gjøre jeg ofte før sånne ting. Men jeg sleit så mye med tankekjør at jeg brukte masse tid på å få ned frokosten. Jeg surra også mye med hva jeg skulle huske å gjøre klart på morran. Så revna buks mi ved lomme. Da var jeg nær ved å gi opp. Jeg hadde prøvd meg på ganske mange unnskyldninger for å ikke dra allerede fra kvelden før… men Morten hold fast ved at jeg ikke hadde verken omgangsyke, røde hunder, halsbetennelse eller hjernesvulst. Alle disse tingene er ekte bekymringer jeg får i forkant. Terorist angrep, motorhavari på motorveien, kidnapping, voldtekt osv er også ting som herjer i hjernen. Alle disse tingene kan jo skje. (Hvertfall nesten på en måte..) Men Morten er rolig og stødig. Og tydelig! På at dette ikke er ekte, og jeg har bare å komme meg avgårde!
Så 9.00 kjører jeg hjemmefra og vi kommer oss igang med reisen. Det blir så klart en underholdene og hyggelig kjøretur. Da vi tilslutt ankommer campingvogna, møter jeg dette skiltet på veggen 😍
Beste folka!! 🫶🏼
Og fra der er lista lagt! Jeg har med meg så mye gode folk! Så skuldrene senkes og jeg begynner å glede meg litt mer. Jeg skal se og høre Ed Sheeran live på Stavern festivalen!! Jeg kommer til å klare det! Vi skravler og hygger oss en stund før vi skal reise inn til festivalen. Taxituren inn, og magen knyter seg. Vi går lenge og adrenalinet begynner å pumpe. Hvordan er det inne på området? Hvor trengt er det? Hvor er doene? Er det vakter overalt eller bare noen områder? Hva om jeg sklir på gresset og blir våt? Jeg er jo kald allerede, burde jeg dra hjem så jeg ikke blir syk? Midt i tankekjøret kommer vi frem til bilettluken. Jeg får en kjapp beskjed fra ei av jenten som roer hjernen litt. Den er så enkel som : «Blir det for mye, så napper du meg i jakka og vi går ut med en gang» Så enkel, men så verdifull for meg at jeg fortsatt får gåsehud av tanken på det. Takk, Lill! Du er fantastisk! Jeg nappet aldri i jakka. Det trengte jeg ikke. For vår gruppe er perfekt for ei med angst. Hjernen hadde nemlig roet seg etter den kommentaren, men adrenalinet som hadde jobbet seg opp suste fortsatt rundt. Da var det bare å hive seg på den delen av gjengen som går drit fort overalt. Vi travet opp den oppoverbakken så fort at adrenalinet begynte å brukes opp. Jeg var vel vitende om at bak meg hadde jeg den andre delen av gjengen som jeg kunne stole på at kom bak hvis jeg skulle trenge å stoppe opp av overveldelse. Perfekt balanse!
Vi fant oss en rolig plass vi kunne stå. Der var det alltid noen som var. Så resten av kvelden gikk helt supert! Jeg blei tryggere og tøffere hele tiden. Jeg fikk høre favoritt sangen min live, og jeg fikk danse fritt og hemningsløst med resten av gjengen. Da Ed Sheeran var ferdig skulle alle flytte seg fra den ene scenen til den andre. Det gjorde at alle skulle forbi der vi sto. Stresset økte litt da, men heldigvis var det noen stødige unge karer med oss, som holdt stand mot folkemengden (bodyguardsa fra bildet over). Så jeg (og Lill på krykker) kunne stå trygt ved søppelkasse aka bordet vårt. Neste konsert var danse musikk så det holdt! Da danset vi på den åpne plassen!! Vi fikk til og med tidenes kompliment fra noen unge frivillige. De håpet at de blei som vår gjeng når de blei voksne! Det skjønner jeg godt! Vi var en gjeng jenter, kledd i grilldresser med fake navn trykt på, og to gutter fulle av glitter, som danset uten å bry oss om noen andre! Vi hadde det fritt og sykt gøy!
Jeg håper jeg aldri glemmer den følelsen jeg hadde da vi var tilbake i vogna og jeg annonserte høyt: «Dere!! Jeg har vært på Stavern festivalen jeg!!» Jeg var så lykkelig, stolt og glad for å ha disse menneskene i livet mitt!! 🧡
Når vi har lagt oss, men jeg ikke klarer å sovne fordi jeg er så hæppi!!
Neste morgen hørte jeg inne fra vogna: « Miriam! Du var på Stavern festivalen i går du!» En kjempe seier for meg!! Og de ser det de også! Det gjør at jeg kan dele gleden med de! Det gjør det tusen ganger bedre!! 🤩 Jeg er heldig, sterk, sta og ærlig. De egenskapene har gitt meg en opplevelse jeg håper jeg vil huske for alltid. Og kommer til å gi meg mange nye opplevelser fremover også! 😁 At jeg klarte å dra rett på jobb når jeg kom tilbake, er enda en seier. Det betyr nemlig at jeg kan planlegge gøye ting uten å måtte ha dager til å hente meg inn etterpå. 👍🏻 Livet mitt kommer til å bli så gøy fremover!! 🤩🤩
Håper du setter pris på dine venner idag 🧡