Stå i dritten!
Av og til er ting tung, mørkt og vanskelig for meg. Tipper at det er det for deg også av og til! For jeg tar en råsjans og tipper at alle av og til kjenner på en følelse av at alt er dritt og går imot en. Av og til stemmer det at livet går imot en, men ofte kjennes det sånn uten at det egentlig er det. Uansett tenker jeg at man noen ganger bare må ta på seg sin stor jente/stor gutt bukse og tåle det!
Misforstå meg rett her, vær så snill! Jeg klager mer enn gjerne! Og jeg gjør det ofte, mye og høylytt. Men jeg står i det allikevel. Jeg synes det er viktig at man husker på at det er viktig med litt balanse også her. Verbalt klager jeg, men fysisk utfører jeg handlingen. Som i går. Da skulle jeg bære ut søpla og posen røyk i bunn. Jeg tror ingen av de som var bak på kjøkkenet ikke fikk med seg hvor misfornøyd jeg var mens jeg satt på gulvet å plukket alt opp igjen. Men jeg gjorde det! Jeg sto i det. Eller som når jeg kjenner at angsten setter inn alle grep for å fryse meg fra å gjøre noe, men jeg gjør det allikevel. Da står jeg i det! Jeg hater hvert sekund i starten, men så blir det verdt det! Dørstokkmila kaller noen det. Den er insane høy! Eller lang! Jeg har ikke helt skjønt det uttrykket, men veit at det betyr at det er trått å komme i gang med noe.
Ta for eksempel når jeg skulle til Stavern. Dagen før begynte alt å låse seg. Kroppen sa ifra med sykdomsfølelse og uvelhet. Hjernen sa ifra med tankekjør, katastrofe tanker og mareritt. Det enkleste ville vært å gitt etter. Jeg kunne sagt: «Nei, jeg dropper det jeg. Det er best for alle om jeg lytter til kropp og hjerne akkurat nå.» Da hadde alt blitt enklere med en gang! Det veit jeg, for jeg har gjort det noen ganger også. Noen ganger har jeg gitt etter og ikke gått over dørstokken. Og det er helt greit. Av og til! Tenk om jeg hadde gjort det når jeg skulle til Stavern!! Tenk alt jeg hadde gått glipp av! Så noen ganger, oftest vil jeg påstå, burde man bite tenna sammen og komme seg over dørstokken.
Når Morten blei syk og covid kom, var det ingen av oss to som satt i sofaen og tenkte at vi var kjempe glad for at vi hadde sett så mange fine serier på tv. Eller at vi ikke hadde brukt mer tid på å se verden. Og hvertfall ingen av oss som tenkte at vi var glad for at vi hadde fått muligheten til å tilbringe så mye tid som mulig i en hverdag som ikke ga oss smil om munnen! Den opplevelsen for oss sprengte vekk hele dørstokken! Den hopper vi glatt over og hiver oss ut i opplevelser, utfordringer og spenninger. Samtidig som vi har stunder vi ser på serier, hvile hjemme alene og klager høylytt over hverdagen (siste er mest meg 😇) Men vi fant en ny balanse i livet. En ny måte å se ting på og en ny måte å ønske oss ting på. Så for meg er det nå viktigere enn noen gang å stå i det! Tåle dritten. For gullet ligger ikke på toppen og venter på å bli funnet. Du må leite litt. Det tar tid, men er skikkelig verdt det.
Sånn ser jeg ut når jeg finner gull! Eller endelig har bestilt en ny jentetur 😅 For meg er det som å finne gull 🤩 fordi jeg ikke gruer meg noe eller stresser over ting! (Ennå 😅) Det skal jeg stå i om det kommer!!
Så om du tenker at livet er dritt for tiden, stå i det! Som slagordet til Harald Rønneberg sitt tv program lyder: «Det er begrensa hvor dritt det kan gå!» 😅 Knus dørstokken og lev livet!