Møt Magnus!
Her kommer Magnus sitt aller første innlegg. Vi ønsker å sette litt fokus på menns mentale helse og at de kan søke støtte også. Vi startet tankene hans med noen spørsmål. Svarene hans er nøye gjennomtenkt og spontane på en gang. Han tenker på å bruke bilder av seg selv, men er ikke helt klar ennå. Så vi får bare heie på han og glede oss med han for at han setter grenser! Så uten mer surr fra meg, her kommer innlegget!!
Når skjønte du at du hadde angst?
Da jeg skulle på leirskole med klassen i 7. klasse. Da blei det skikkelig mission. Jeg grua meg skikkelig i forkant. Grua meg til å sove borte fra foreldrene mine, noe jeg ikke hadde gjort så mye fordi jeg ikke turte.
Jeg var usikker før, men jeg var ikke klar over at det var angst. Noe jeg synes var vanskelig og forstå for jeg skjønte ikke hvorfor jeg var redd. Jeg følte meg annerledes, og skjønte ikke hvorfor alle gledet seg unntatt meg.
Mamma har pushet meg til å sove borte og oppmuntret meg til å stå i det, og det var nok fordi hun ikke helt skjønte hvorfor jeg var så redd, eller at hun ikke visste hvordan det var for meg, noe som kanskje var en god ting. Pappa derimot skjermet meg mer og krevde ikke så mye, og det er mest fordi han har også slitt med dette i sin unge alder, og da skjønner han hvordan jeg hadde det. Men det er veldig godt å ha en som virkelig skjønner og en som pusher deg. Det har gjort at jeg har skjønt at jeg kan klare det, men med litt støtte.
Hva var det som gjorde at du skjønte at det var angst?
Jeg har alltid følt meg litt annerledes, men heller ikke tenkt så mye over det. Det har liksom lugget i bakhodet. Det tok veldig lang tid før jeg faktisk skjønte at jeg hadde angst. Og det hadde ikke helt gått opp for meg at jeg hadde angst, fordi jeg var liksom så vant til det.
Men jeg begynte å skjønne det da jeg var hos psykolog i 8. klasse. Da gikk det inn på meg, at det er faktisk var noe galt med meg, men som jeg ville fikse opp i. Jeg ville klare å sove borte og være alene hjemme. Jeg ville dra på hytteturer uten å grue meg og overtenke, men skjønte aldri hvorfor jeg var så redd for det.
Dette er noe jeg har engstet meg for siden 2 andre klasse og til den dag i dag. Det høres rart ut, men det gjør jo alt med angst. Jeg har med disse årene laget meg såkalte «sikringer». Hvis det skulle ha gått galt eller at jeg skulle fått et panikkanfall. Så nå bruker jeg butikker som en trygghet, for hvis det skjer noe med meg, så løper jeg dit. Er det ikke rart? Hva skal butikker hjelpe meg med liksom?
En av de lokale butikkene jeg har som «sikring».
Men greia er at jeg skjønner forskjellen på det som er ulogisk og logisk, men det hjelper ikke. Det er det som fucker opp hodet mitt. Men det er også en bra ting, for da kan jeg roe meg ned med den logiske siden av hjernen min, om det lar seg gjøre. For greia er at jeg skjønner hva jeg er redd for og at det ikke er noe stress i det hele tatt, og det føler jeg ikke så mange gjør. Men når jeg begynner å tenke, så tar angsten mer plass enn den logiske siden også begynner jeg og engste meg.
Husker du hva du tenkte da det gikk opp for deg at du hadde angst? Var du bekymret for hvordan livet skulle bli med disse følelsene?
Det har alltid vært sånn for meg, men jeg har jo alltid følt meg litt annerledes fra de andre som sagt, men ikke følt på noe ekstra etter jeg fant ut at jeg faktisk hadde angst. For det var et daglig issue siden barneskolen.
Jeg var lei meg og frustrert fordi alle vennene mine klarte å sove over hos kompiser og være alene hjemme, men det fikset jeg bare ikke. Jeg skjønte aldri hvorfor jeg ikke turte det når alle andre gjorde det. Men ettersom jeg fikk mengdetrening med dette så lærte jeg meg faktisk at det faktisk gikk bra. Noe som gjør at jeg klarer meg veldig bra i nåtid. Å ha knekt den koden, har tatt mange år å lære seg, både å sette seg inn i situasjonen og faktisk gjøre det man er redd for. Men jeg er fortsatt ikke ferdig med å lære.
Nøkkelen for meg det er at jeg har vært åpen om alt etter jeg fikk vite det. Jeg kunne si til de andre på skolen at jeg skulle til psykolog, noe som jeg følte at det ikke var noe å legge skjul på. Det var liksom ikke at jeg fant på noe som f, eks at jeg skulle til tannlegen, jeg bare sa det rett ut. Det hjelper både deg og de rundt deg å være åpen om det. Uten tvil.
Da har dere fått vært med litt inni den gærne hjernen min. Det har vært godt for meg å få dette ned på papiret. Håper dere setter pris på min deling like mye som jeg setter pris på å dele dette. Gleder meg til å dele mer med dere, for dette er bare starten.
#mennsmentalehelse
#snakkomdet
Legger også med noen linker som kan være interresante.