Kroppen svikta!
Igår skulle jeg gå på langrenn til Drammen med Synnøve og Christie. Det blei ikke noe av. Og det er en eneste grunn til at det ikke skjedde. Kroppen min svikta meg! Den som jeg har jobbet hardt for å ta vare på. Den som jeg har gitt vitaminer, mineraler, trening og omsorg. Den som skulle frakte meg til Drammen. Den blei sjuk! Ikke sånn skikkelig sjuk. Bare såpass sjuk at jeg ikke har energi eller pust til fysiske utskeielser. Sånn sjuk som bare er irriterende og aldri kommer på et passende tidspunkt.
Jeg har jobbet mye med min fysiske kropp fordi jeg liker å ha den og den pleier være lydig. Jeg har også jobbet mye med psyken min for at den også skal lystre mine ønsker og behov litt mer. Som feks denne turen vi skulle tatt. Den siste uken har jeg brukt litt tid på å grue meg, forberede meg og jobbe med å gjøre meg selv mentalt klar for denne langrennsturen. Jeg skjønner at det høres litt rart ur. Det er jo bare en langrennstur med venner. Det krever egentlig ingen planlegging. Der er ikke jeg helt ennå. Jeg overtenker fortsatt en del ting. Blant annet min fysiske helse. Jeg har siden september slitt med den ene hoften min. Den har vært så vond at jeg ikke har klart å sitte i bil over lenger tid feks. Så kjøreturene i USA blei gjennomført med masse pauser og beinstrekk. Sesongens første langrennstur blei 2 km lang og ga 2 dager med smerter. Jeg har evnen til å presse meg. Det er bra og dårlig. Jeg kan gå langt på ski og ignorere smerten der og da. Men så kommer den alltid å tar meg igjen. Det er grunnen til min usikkerhet. I tillegg har fått problemer med armene/henda. Usikker hva som er feil, men de blir vonde i perioder. Jeg opplevde det veldig da jeg gikk min lille testtur på Geilo forrige lørdag. De verket under turen og når jeg kom hjem skjønte jeg at de var veldig kalde også. Jeg opplevde faktisk min første neglesprett. Sykt vondt!
Dette delte jeg med dere på sosiale medier. Og jeg fikk så mye støtte! Jeg klarte ikke tenke positivt om noe! Jeg tenkte bare at kroppen min ikke funka, så Drammenstur var utelukket. Men dere påpekte at det er langt å gå 1 mil aleine og uten stopp i -15 grader. Dere påpekte at selv om jeg følte at jeg bare hadde gått en tredjedel, hadde jeg faktisk gått nesten halvveis til Drammen den dagen. Alt dette skjønte ikke jeg. For min opplevelse var bare at kroppen verket og var derfor ødelagt og ubrukelig. Dere var uenig, og sa det! Uten det hadde jeg nok ikke kommet til å tatt med skia hjem og prøvd videre. Jeg hadde ikke gitt det noe mere tid. Men fordi dere påpekte hvor sterk jeg var og hvor sikre dere var på at jeg kom til å klare det, fortsatte jeg å prøve.
Så selv etter en gråtende langrennstur alene på fjellet forrige lørdag, ga jeg ikke opp. Jeg gikk små turer, jeg tøyde hofta, konfererte legen (hadde allerede time for noe annet), leste orda deres igjen og igjen. Dere er rå støttespillere! Synnøve og Christie er også helt rå støttespillere! Derfor snudde psyken min seg. Jeg blei så klar for en herlig tur i godt vær og morsomt selskap.
Men så svikta kroppen da. Hvordan skal jeg komme over det? For min første reaksjon var frustrasjon. Jeg kan jo ikke kontrollere sykdom. Det skjønner jeg, men jeg ville jo! Jeg dytta til og med innpå med Paracet og la meg tidlig! Jeg spiste masse riktig for å gi kroppen energi. Jeg hvilte masse, så jeg trente ikke noe. Allikevel fortsatt forkjølelsen å snike seg inn. Så da måtte, og må, jeg plutselig jobbe med å ikke bli irritert og frustrert på kroppen som ikke lystrer. Det var jo virkelig ikke noe hverken den eller hjernen min kunne gjort annerledes. Av og til blir man syk. Sånn er det. Kroppen min hadde ikke en utspekulert plan om å hindre meg fra å ha det gøy ved å gjøre meg syk. Den fant ikke på symptomene for å stoppe meg fra å gjøre noe. Den fikk basselusker inn i systemet og rakk ikke hive de ut før lørdag. Det var alt.
Så egentlig burde jeg være skikkelig glad for at kroppen min funker. For det er jo akkurat det den gjør! Den funker kjempe bra! Den stopper basseluskene og kjemper for min skyld. Det tar energi og det får jeg respektere. Jeg respekterer jo egentlig kroppen min. Det er jo derfor jeg spiser sunt, trener og lytter til den. Jeg bare glemte det litt. Jeg skal minne meg selv på det de neste dagene, mens kroppen jobber i bakgrunnen. Den er jammen en rå støttespiller den også.
Lange og utfordrende turer med S og C kommer det flere av. Jeg tror nemlig de egentlig i all hemmelighet vil ha meg med nettopp fordi jeg senker tempoet deres litt. For det må være innmari slitsomt å alltid ha det så travelt med å komme frem 😅 De bruker sikkert meg som unnskyldning for å få en rolig tur over åsen de! 😅
Jeg setter skikkelig stor pris på at dere heier på meg alle sammen! Jeg klarer masse fordi jeg er sta, men jeg klarer mer fordi jeg har støtte. Så TUSEN TAKK for støtten og at dere heier på meg på alle måter. Nå er vi tilbake på Geilo og skal slappe av noen dager her, før noen dager med jobb hjemme i Modum.
Håper dere har hatt en fantastisk uke! Har du ikke det, er det bare å ta på skia og gå sjukt langt i godt selskap! Da blir du glad 🤩 Eller legge deg på sofaen og hvile. Det er lov det også 🥰
Denne kommentaren våknet jeg til på lørdag morgen 🧡
Vivan er eier av gymmen jeg trener på og orakelet mitt når det kommer til spørsmål. Skjønner hvorfor jeg er motivert for trening med hu i ryggen 🤩