Jeg kom meg gjennom hopphelga!

Fredag: ca 4 timer. Jeg vil si det er bestått! Jeg dro, jeg var, det gikk supert. 

Lørdag: ca 8!! Timer. Bestått med glans! På morran ville jeg ikke dra. Men jeg dro allikevel. Kledde på meg litt selvtillit og fylte hjernen med positive tanker. Det første som slo meg når vi gikk opp mot bakken var stolthet. Jentene fløy ned bakken! Noen over 200 m. Sykt gøy at det endelig skjedde!! Jeg tenkte at dette blir en bra dag. Etter en halvtimes tid blei det brå bestemt at vi skulle få en guidet omvisning i anlegget sammen med noen venner. Det satte meg helt ut og jeg kjempet for å holde tårene tilbake. Jeg bestemte meg for å ha fokus på at dette kom til å bli en god opplevelse. Jeg ignorerte smaken av oppkast i munnen. Og innskytelsen om å rulle meg sammen i fosterstilling. Det var jo ikke en ekte fare. Det var bare en liten overraskelse i forhold til det jeg hadde sett for meg at dagen skulle bringe. Det blei en god opplevelse og jeg fikk sett utsikter jeg ikke har sett før. Som dette. Det er fra Kongetribunen 🤩 

Etter hvert begynte jeg å skrape bunnen av energilageret. Vi hadde tilbragt ca 5 timer i anlegget. Det var en konstant tilførsel av inntrykk. Jeg begynte å bli sliten. Så da programmet begynte å gå mot slutten og Morten spurte hva jeg ville sa jeg ¨Hjem!¨ Så hjem dro vi! Men jeg planla å dra tilbake. Luksusen av å bo nærme og ha en snill mann med kjøretillatelse gjør at jeg faktisk kan dra hjem og komme sterkere tilbake. Det er mange folk som hjelper meg, men Morten er uunnværlig for meg!

Dette er forresten den første store sosiale greia jeg er på etter jeg begynte å dele om min angst. Det var en så positiv opplevelse! Det føles som folk ser på meg med en annen forståelse. Kanskje litt mer respekt også. Jeg fikk skryt og jubel fra venner jeg møtte. Det var betryggende å kjenne på forståelsen. Flere kom bort til meg og sa de var stolte av meg! Det gjør meg så insane glad! For det betyr at det begynner å bli akseptert å være ærlig!

Meg som er hjemom og nullstiller nervesystemet litt

Jeg føler som sagt at lørdagen skal få meget godt bestått. Selv om jeg måtte hjemom en tur for å puste med hele kroppen og hvile musklene og hodet litt. For jeg var faktisk i bakken i en evighet. Pluss at jeg dro tilbake! Hvis ikke det er verdt skryt veit ikke jeg! Etter en times tid i hjemmets fred og ro, tok jeg nemlig på meg et nytt lag med selvtillit og dro tilbake for å hygge meg med masse folk uten intimsoner. Dessverre var det sånn at etter ca 15 minutter kjente jeg at det var jammen ikke plass til meg der idag. Jeg gikk noen runder andre steder i anlegget og prøvde å samle nok mot til å klemme meg inn i kaoset! Det gikk rett og slett ikke. Så da bar det hjem igjen. I bilen puster, peser og griner jeg. Kaller folk dumme og klager på behandlingen jeg hadde fått. Men jeg tror ikke det var folk som gjorde noe feil. Jeg tror min personlige boble hadde vokst til omtrent samme størrelse som hallen festen var i. Så jeg fikk ikke nok plass noe annet sted enn hjemme. Hjemme fikk jeg skvist min intimsone flat i en veldig tiltrengt mosekos fra Morten. Som forresten er kjempe stolt av meg. 🥰

Søndag: Har foreløpig sett jentene sveve inn offisielle rekorder. Legger ut innlegget selv om dagen her ikke er over. Fordi jeg er sikker på at idag blir en knall dag. Jeg sto opp, jeg dro hit og jeg takler livet!!

Ps. Til dere jeg møtte i løpet av helga, men ikke så. Beklager. 🫣 Jeg hadde overlevelses skylapper på av og til!