Jeg klarte det ikke

Nylig la jeg ut denne statusen på min egen Facebook.

Og det er helt sant. Jeg føler det sånn. Men ikke hver time, hver dag. Jeg har øyeblikk hvor jeg føler meg som en ubrukelig byrde. Eller at jeg ikke har fått til så mye som jeg innbiller meg. Jeg tviler også på mine egen evne til å gjennomføre det jeg ønsker meg innerst inne. Så jeg legger lokk på det hele. Legger lokk på drømmer, tanker, håp og følelser. For det beskytter meg. Men jeg har begynt å løfte litt på det lokket. Og det er ikke alltid kult. Av og til er det helt fryktelig. Jeg har ikke kjent på ekte, lagt inni meg følelser på flere år trur jeg. Jeg kan av og til bli overveldet av de. Gråte og sånne greier. Men bare i noen minutter. Så legger jeg de bort. Slenger lokket på og sikrer det hele med en jekkestropp. Jeg liker det sånn. Eller likte det blir vel riktigere å si. Nå har jeg jo begynt å kjenne litt på noen av de. Litt på selvtillit, litt på glede og ja, litt sorg også. 

Jeg er jo i gang med nedtrapping av tankekjør piller og en plan om å kjenne på følelsene mine. Det har gjort at jeg nå kjenner følelsene min! Det er skikkelig slitsomt! Før var jeg utslitt hvis jeg kjente på følelser. Nå er det mer vanlig. Jeg kan feks grine på andres vegne. JEG! Jeg som ikke pleide å grine for meg sjøl en gang. Det er kjempe rart. Men det er en av tinga KokoMiriam har lært meg da. At livet blir bedre hvis jeg slipper inn alle følelsene. Før trodde jeg at jeg kom til å dø om jeg kjente på de. Fordi de var så voldsomme og jeg var så redd de. Nå har jeg skjønt at de er en viktig del av livet, og gir mer glede. Selv de vonde følelsene. Jeg liker det ikke helt ennå. Men å lytte til angsten og stole på meg selv har gitt meg noen skikkelig fine øyeblikk.

I romjula opplevde jeg å gråte for noe som hadde skjedd noen andre. Det påvirket ikke meg direkte, men jeg blei så innmari lei meg av å tenke på alt de sto ovenfor. Det gjorde at jeg gråt. Sånn gråt som fikk Morten til å nok en gang slippe alt og klemme meg godt inntil seg. Det har jo skjedd noen ganger i det siste, men aldri fordi noen andre opplever noe vondt. Jeg sa til Morten: ¨Dette må vi ikke si til noen. Jeg vil ikke at folk skal vite at jeg føler følelser og dritt.¨ Morten lo av meg. Høyt og lenge. Han pleier det når jeg kommer med sånne utsagn. For han ser heldigvis gjennom de tåpelige utsagnene. Jeg er jo ikke umenneskelig. Og jeg ønsker jo ikke fremstå som ufølsom. Jeg har bare ikke helt klart å låse fast tanken om at følelser ikke er et tegn på svakhet. Jeg glemmer det av og til. Og da tørker jeg fortsatt sint bort tårene og tuller det hele til. Fordi det følelses som jeg er svak og sårbar når jeg gråter. Og det kan jeg jo ikke tillate meg å være. Gleder meg til jeg har fått tanken om at følelser er styrke og en fordel i livet, til å sitte skikkelig fast i meg. Sånn at det blir defaulten min. Ikke å tørke tårer irritert mens jeg kjefter på meg selv for å være så synlig svak. 

I USA hadde til og med flaskene trua på meg

Så planen min er å slutte helt på disse (tidligere veldig veldig nødvendige) pillene. Jeg har kommet ned til en morgen og en kveld nå. Følte mestring og stolthet over det! Så jeg gønna på videre etter to uker med suksess på denne dosen. Jeg kutter ut helt på natta. Genialt! For på dagen kan jeg fort bli intense ennå hvis jeg ikke tar de. Så jeg må nok lære meg noen flere triks før den tid. Så på torsdag la jeg meg uten en eneste tablett i magen! Jada! Det var slitsomme netter de første to da jeg gikk ned til en om natten. Hadde noen sjuke mareritt osv. så jeg var forbereder på det nå også.

Det var ikke sånn det gikk i det hele tatt!! Jeg lå våken flere timer den natta. Og hvis jeg sovnet, var det bare for en liten stund før jeg våknet igjen av insane mye tanker.

Men jeg prøvde like modig en natt til. Natt til lørdag. Jeg våknet oftere! Og tankene raste like herlig avgårde. Noen av de er vanlige. Som at jeg må huske ting eller er bekymret for om Sebastian har kommet seg hjem osv. Noen er slemme. Som at jeg skulle ønske ikke Morten fikk sove heller fordi han ligger ved siden av og sover høyt og godt. Noen er bisarre. Det ene marerittet jeg hadde da jeg reduserte til en tablett var vilt skumle. De gikk ut på at det var aliens rundt på jorda. Og jeg opplevde for første gang å gråte når jeg gjenfortalte det til Morten dagen etter. Fordi jeg kjente på den frykten og den hjelpeløse følelsen igjen. Dette marerittet kom jeg på igjen rundt 03:15 denne natta, og fikk som følge et ras av tanker rundt det. Hva om det ikke egentlig var en drøm? Hva om dette er drømmen og det var virkeligheten? Hva om det skjer igjen når jeg sovner nå? Har vi noen garantier for at ikke det er aliens her på jorda? Er Morten en alien? Er jeg det? 

Ikke så lett å sovne igjen da. Pluss at jeg fortsatt var sulten. Det kjente jeg nemlig når jeg var våken fra rett før 01.00 og lå irritert å kjente på det til rett etter 02.00. Er det lov å spise når man våkner på natta sånn?

Også får jeg jo ikke puste heller. Lungene er for små. Eller har jeg fått en lungesykdom? Og puta er helt feil. Den pleide jo være så god. Nå er den klumpete og ekkel. Ryggen klør og jeg er varm, men jeg må ligge oppi senga og under dyna. Utenfor er det muligens monstre og aliens. Var det skyggen av noe som beveget seg borti hjørnet? Ja, dere skjønner tegninga. Mens alt dette foregår ligger Morten der som en intetanende, lykkelig og tilfreds snorkemaskin. Sviker!

Når livet er for tøft

Da er det godt Morten kommer med kleenex og forståelse

Klokka rekker å bli 16.30 lørdag kveld før de kommer igjen. Disse følelsene. Vi snakker om hva vi ser for oss fremover og plutselig begynner øya mine å lekke igjen. Jeg griner ikke ordentlig. Bare sånn at det kommer litt tårer og klumpen setter seg fast i halsen. Har ikke helt fått til dette med gråting ennå. Det føles ikke godt i det hele tatt!

Sammen konkluderer vi med at jeg ikke trenger å slutte på de siste to tablettene jeg tar. En hver 12 time er ikke ille. Jeg har ingen negative effekter av de og jeg har bare så vidt kommet i gang med -bli bedre- reisen min. Jeg balanserer nå helt på kanten av -dette klarer jeg- og -her går det bratt ned-. Så litt sikringstau en periode til er innafor. 

Om Morten sier det fordi han er redd for hva jeg kan finne på om jeg må se han sove fredelig en natt til er jeg ikke sikker på. Men jeg klarte hvertfall ikke å slutte helt på de medisinene helt ennå. Og det aksepterer jeg. Mer etterhvert kanskje, men jeg veit det er riktig. Det føles litt som et nederlag akkurat nå, selv om jeg veit at det ikke er det. Jeg skal bli enda sterkere og da skal jeg klare det. Morten er stolt av meg for at jeg prøvde og det er godt nok akkurat nå.

Håper søndagen deres er varm og rolig. Og at dere har sovet godt. Det har jeg 😴