For et år siden skrev jeg to innlegg her på bloggen. Frykten for frykten del 1 og 2. De handlet om frykten min for panikkanfall og frykten for å falle tilbake i depresjon. Her er et utdrag fra et avsnitt hvor jeg beskriver det skremmende mørket som sluker meg når jeg blir deprimert.

- Det er ensomt fordi ingen kan nå inn til deg når det er som mørkest. Det er skummelt fordi du aner ikke om det kommer til å bli lyst igjen. Det er hemmende fordi all fremtid er borte. Det er bare mørkt. -

Dette er ubehagelig og skremmende følelser å ha. Den perioden jeg følte det sånn er bak meg. Jeg har ikke hatt det sånn på kjempe lenge! Jeg har hatt små øyeblikk hvor jeg har vært sliten og nedstemt, men dette er noe helt for seg selv. Dette er et altoppslukende mørke som ødelegger veldig. Så å ha opplevd det er egentlig en velsignelse for min del. Den gjør at jeg har kjent på noe som mange kjenner på, så jeg kan relatere og støtte. Det gjør at jeg har vært et sted jeg virkelig ikke vil tilbake til, og derfor bevist gjør valg hver dag for å ikke havne tilbake dit. Det har gitt meg et syn på lyset som gjør at jeg klarer (hvertfall forløpig) å sette pris på det ofte. Det er jeg takknemlig for faktisk. Det kan høres rart ut, men det er ganske fint å kunne se tilbake på noe som jeg trodde aldri skulle ta slutt og se at det er faktisk et år mellom meg nå og meg da.

Meg som nyter solen på gresset i Bergen🌺

Meg da var optimistisk, men sliten, deprimert og selvsentrert. Jeg var ikke i stand til å gi mer. Jeg hadde møtt min bunn og hadde akkurat nok styrke igjen til å ta imot hjelpen jeg trengte for å komme opp igjen. Meg nå sitter trygt innpå gresset rundt hullet jeg var nede i og nyter solen på ansiktet mitt. Jeg har masse folk rundt meg og koser meg med de. Jeg har noe å gi igjen. Jeg har overskudd til å se de små tingene jeg kan gjøre for de rundt meg. Jeg har overskudd til å glede meg over de små tingene de rundt meg gjør for meg. Jeg har overskudd, og det er så innmari digg!! For et år siden skjønte jeg at jeg var på vei opp fra mørket. Det kom til å bli lysere og lysere, men at jeg skulle klare å bli så sterk og tøff som jeg har klart hadde jeg ikke trodd! Jeg er så vilt mye lenger enn jeg så for meg!! Jeg er på et sted i livet nå som føles veldig riktig!

Jeg har ennå 4 måneder igjen av mitt annerledes år, men jeg føler at jeg tjuvstartet på det året litt. Pluss at jeg føler at jeg har jobba så mye de månedene jeg har holdt på, at jeg egentlig er i mål allerede. Men det er jeg ikke og jeg skal ikke stoppe opp. For er det en ting jeg har erfart er det at jeg skikkelig ikke kan, eller bør, planlegge for mye i livet. For det livet som bare skjer, er det aller morsomste livet! Å jobbe videre med å bli mer kjent med meg selv, fortsette å styrke selvtilliten min og bli bedre på å se ut og rundt meg selv, er en stor del av planen fremover. Jeg har ikke tenkt å lene meg tilbake og tenke ¨mål nådd, da kan jeg sette meg ned.¨ Jeg vil fortsette å glede meg over livet og alt jeg får oppleve. Bli flinkere til å sette pris på muligheter jeg får. Men mest sette pris på alle de fantastiske folkene jeg har på plenen rundt hullet mitt. De som hjelper meg å fylle igjen hullet og heier meg opp når jeg snubler litt nedi. De som nyter livet i solen med meg og gjør det så verdt å jobbe for å være tilstede i livet mitt!

Disse to er mine VIP`s. Tid med de gjør livet så verdt å være tilstede i!

Min fremgang har gitt meg evnen til å se og sette pris på de folka. Noen har alltid vært der. Noen kommer og går litt. Noen har kommet til nylig, men føles som de alltid har vært der. Å klare å gi tilbake til de som dro, heiet, løftet og støttet meg opp og ut av det hullet er noe jeg setter veldig pris på. Det er ikke fordi jeg føler at jeg skylder de noe. Det er fordi jeg er så takknemlig for at de ga meg tid når jeg trengte det mest, at jeg vil gi de tid så ofte jeg kan. For plutselig er det de som trenger min tid. Enten om det er for en liten time pga en irriterende hendelse på jobben, en helg fordi de trenger påfyll av energi borte fra hverdagen eller en morsom tekstmelding etter en lang dag som minner de på at de er verdifulle for meg.

Nettopp det overskuddet og klarheten i hjernen er for meg nok et tegn på min fremgang. All energi går ikke til å holde munnen så vidt over vann. Jeg har faktisk kommet så langt at jeg glemmer hvilken dag det er. Sist søndag glemte jeg faktisk å poste innlegget på morran fordi jeg ikke tenkte over hvilken dag det var. Det var uviktig i gleden over å pusle med oppgaver før åpning av restauranten og klargjøring før påskebesøk av herlig folk 🧡

Jeg håper din påske var like avslappet som min var. Pauser fra hverdagen som ikke krever klokke eller kalender er de beste! 🧡

Fremgang!!

Tid

Stopp stresshormoner!