Er jeg fortsatt KokoMiriam?

Ja, jeg gir meg selv en high five i speilet fordi jeg hadde lyst på et gøy bilde for en stund siden. Men sjekk t-skjorta!! 🤩

I det siste har jeg kjent meg som Super Woman! Jeg har taklet alt livet har rulla mot meg. Jeg har hoppet gjennom livet som om jeg var i et Super Mario videospill fra hylle til hylle. Og jeg har gjort det med en selvsikkerhet og spenst jeg aldri har hatt før. For litt siden var jeg mer som Indiana Jones i «Raiders of the Lost Ark». Da han desperat prøver å løpe fra kjempe steinen som kommer rullende! Det viser seg at det var akkurat det jeg trengte! For pga det har jeg fått en kondis og utholdenhet som har gjort at jeg nå kan hoppe rundt og takle det som kommer! Jeg er alt annet enn den bekymra jenta som ikke turte gå utenfor døra. Hu som måtte ha følge til legen og alt annet hu skulle utenfor hjemmet. Hu som gråt hver kveld og kastet opp hver morgen fordi livet utenfor hjemmets vegger var for farlig! Hu er jeg jo ikke lenger! Eller er jeg det? 

Jeg håper jeg aldri slutter å være hu! Jeg har jo begynt å like KokoMiriam. Jeg har begynt å finne ut at den dama var insane tøff!! Hu slutta aldri å løpe fra den steinen! Hu ga ikke opp. Hu kikka etter løsninger langs veien og holdt fokus fremover. Hu var tøffere enn jeg noen gang klarte å skjønne mens jeg sto midt i det. Jeg skjønte ikke hvor mye det faktisk krevde. KokoMiriam brukte tid på å bekymre seg for steinen som kom rullende. Hu brukte tid på å bestemme seg for hva hu burde gjøre. Men når hu, og Morten, Sebastian, alle vennene og familien begynte å løpe sammen, gikk det unna!! KokoMiriam løp målrettet for å komme ut av tunnelen og bort fra steinen. På veien har det kommet mange til som har løpt i følge. Alle har hatt en uvurdelig rolle for å komme til målet. Den gjengen av folk klarte å få KokoMiriam helt frem til åpningen og bort fra den rullende steinen. Vi klarte det!! Så nå er KokoMiriam fri fra frykt og nyter bare solskinn som Miriam!

I wish!! KokoMiriam er nok her ennå. Håper hu alltid kommer til å være her. Miriam er bedre med KokoMiriam. Fordi den styrken KokoMiriam har tilegnet seg gjennom løpet fra steinen, er den styrken som har gjort Miriam til Super Woman nemlig. Jeg vil aldri glemme at jeg har grått hver kveld og spydd hver morgen. Jeg burde aldri glemme det! Fordi det er den kampen som har satt meg fri. Den kampen fikk meg ut i lyset. De folka var med å se etter løsninger og heie meg gjennom alt. Det har jeg ikke lyst til å glemme. Så når ting er som best, sånn som nå, vil jeg prøve å huske de dagene jeg løp. Det gjør meg enda mer takknemlig for de og det jeg har nå! 

Meg som innser hvor heldig jeg er 🥰

At vi mennesker utvikler oss er viktig og nødvendig! Men vi burde aldri glemme hvor vi kom fra. Vi burde minne oss selv på at, på godt og vondt, har det vi har opplevd vært med på å forme den vi er nå. Er vi fornøyd med den vi ER nå, er det fordi den vi VAR jobbet hardt for å endre noe. Om det gjelder innvendig, utvendig, fysisk, psykisk eller hva som helst. NÅ hadde ikke vært, om ikke DA var først. Makan! Jeg kan være dyp også gitt. Eller bare forvirrende 😅 Det jeg prøver å få sagt gjennom denne kaotiske teksten er at selv om vi burde ha fokus fremover, burde vi ikke slutte å tenke på det som har vært. Alt henger sammen.

Så for å svare på mitt eget spørsmål! Ja, jeg er fortsatt KokoMiriam! Og det håper jeg jeg alltid kommer til å være 🥰