En mamma med angst!
Her er jeg overlykkelig fordi jeg har jeg overlevd timesvis med angst og dødsfrykt. Kun fordi Sebastian ville prøve dykking og jeg gjør hva som helst for han. Og litt fordi jeg egentlig liker sånne ting selv om det skremmer meg sinnsykt mye.
I “Sånn er min angst” skrev jeg litt om hvordan jeg hadde det etter vi kom hjem fra sykehuset med tom babymage, tomt barnerom og en ny gravplass å besøke. Etter en liten stund skjønt jeg at jeg trengte hjelp fra fagfolk for å komme meg i gang igjen. Jeg sto fast i frykten, samtidig hadde jeg en familie og en jobb som trengte at jeg fungerte utenfor hjemmet.
Det som fikk meg ut av huset alene for første gang etterpå, var nettopp mammarollen. Sebastian trengte en duppedings til noe elektronisk drevet underholdnings utstyr og jeg var den eneste med ledig tid. (Opplagt!) Så jeg dro helt fra Geithus til Vikersund i bilen min. Gikk inn på elektronikk butikken. Viste den snille mannen bildet av hva jeg skulle ha. Han fant dingsen og vi gikk til kassa. Jeg hadde øvd på koden på kortet mitt og var forberedt! Så jeg tastet inn koden. Drit fornøyd med egen innsats og smekk full av mestringsfølelse! Jeg er verdens beste mamma!! Så gikk jeg fornøyd mot utgangen. Bak meg hører jeg lav piping og et forsiktig: ¨Unnskyld, du har glemt…¨ Hjertet mitt stopper og frykten smeller meg i trynet! Nå har jeg dummet meg ut og alle ler av den teite dama! Men når jeg snur meg står det bare den samme hyggelige mannen og sier: ¨… kortet ditt og varen¨ Da skjønte jeg at min smørfornøyde hjerne hadde vært så sykt stolt av seg selv at jeg hadde glemt alt jeg kom for. Ingen lo av meg, men vi lo tilslutt sammen. Jeg litt flau, men det tror jeg jammen er normalt i denne situasjonen.
På tross av denne store seieren skjønte jeg at det måtte mer til. Forsiktig spurte jeg legen min om det var noe jeg kunne gjøre for å bli bedre. Jeg var livredd for at hvis jeg var ærlig skulle jeg miste Sebastian. En gal mor er jo ingen god mor! Der tok jeg jammen feilere en feilest! Legen betrygget meg (noe han alltid gjør) om at det var ingen fare for det. Jeg kunne bli ganske mye mer koko før barnevernet ble involvert. Så da startet reisen min inn i en verden med psykologer, terapeuter, kiropraktorer, muskelterapauter og medisiner. For jeg søker hjelp der hjelp finnes! Som mor må man ta vare på barna sine, men man må jammen ta vare på seg selv også.
Jeg var lenge redd for hva min angst kom til å gjøre med Sebastian og hans oppvekst. Nå er han 17 (18 i februar 2023) og han har absolutt blitt påvirket av å leve med en mor med angst. Han har blitt en selvsikker, omsorgsfull, hjelpsom, morsom, imøtekommende, arbeidsom gutt som ikke gir seg før han har oppnådd det han ønsker. Han støtter venner som har det tøft. Han er tålmodig med folk som viser tegn til usikkerhet. Han presser seg selv til å komme helt i mål. Han ber om hjelp når han trenger det. Jeg håper at mange av disse egenskapene er fra at han har måtte ta hensyn til meg, men at han også har sett meg kjempe. Sett at når ting er tøft, så blir vi tøffere. Også tar vi pauser, og lar de nære og kjære dra oss videre når vi trenger det.
Så egentlig tror jeg ikke det er utelukkende negativt å ha en mor med angst. Selv om det helt sikkert er frustrerede innimellom også!
(Dette er skrevet med godkjenning av og bekreftelse fra Sebastian)