En kone med angst!

I gode ……

Fikk spørsmål fra Miriam om jeg kan skrive noen ord om hvordan det er å leve med ei med angst. Det kan jeg vel. Når jeg nå sitter her og tenker gjennom hva jeg skal skrive, så stopper det litt. Det er jo ikke så enkelt å skrive om det som om det er noe unormalt. For det å leve med ei med angst er jo min normal. Jeg er gift med den tøffeste jenta i hele verden. Det å være med på reisen som kalles angst er egentlig helt innafor. Eller den har blitt helt innafor. Det hørtes egentlig litt ut som om jeg er misfornøyd, og det er jeg så absolutt ikke. Vi har jo ikke den standard hverdagen med et liv som veldig mange har. Med den A4 greia uten utfordringer og kun solskinnsdager. Hvert fall det folk flest viser utad. Jeg er veldig glad i livet mitt og det jeg kaller hverdag! Mye av det er jo Miriam og Sebastian sin skyld. Det å leve med ei med angst i hverdagen kan jo selvfølgelig by på utfordringer og mye endringer på kort tid. Man kan gå glipp av ting og måtte sette andre ting på vent. Det er viktig å få med seg at det er lite jeg avlyser eller går glipp av i livet mitt på grunn av Miriam, men det hender at jeg må utsette ting eller at det kan bli litt annerledes en det jeg har tenkt i utgangspunktet. Dette er en liten pris for meg å betale mot det jeg ser på Miriam at det koster henne å skuffe meg, men aller mest at hun skuffer seg selv. For noen år siden fikk jeg kreft diagnose. Noe som medførte endel utfordringer. I tillegg kom jo pandemien. Her er vel der jeg har sett Miriam på sitt sterkeste og når hun måtte utfordre angsten sin mest. Miriam takler endringer ganske dårlig, og med dette så ble det mye endringer på kort tid. Jeg ble liggende på sykehus i over 3 uker og planen var egentlig 5 dager. I denne tiden måtte Miriam gjøre alt selv. Sine ting, Sebastian sine ting og mine ting. Hu taklet alt! Bodde mange netter alene på hotell. Siden jeg lå på Bærum sykehus så var hotellet i Sandvika nærmere enn hjemme. Hu kjørte også mange mil frem og tilbake til Sebastian, helt alene, med de dystreste tanker. Jeg kom hjem som pasient og hu gikk inn i rollen som sykepleier i tillegg. Hu måtte takle blant annet sårstell, stomipleie, cellegift pasient, oppkast og ikke minst tomatsuppelaging. Så kom pandemien! Nå måtte hu mestre hjemmeskole også! Både med jobben og med Sebastian. Det jeg ønsker med å skrive dette er at selv om man har en kone med angst så er ikke det nødvendigvis en uoverkommelig hindring når man går inn i en krise. Miriam taklet alt dette helt suverent! Til tross for alle de tankene og utfordringene hu egentlig har. Så å ha ei kone med angst, det er helt innafor for meg hvert fall. 

….. og onde dager.