Depresjon ja. Hva betyr det egentlig?
Sola kikker ikke så mye over kanten på vinteren, så noen gangere er bilder fra solrike dager den oppturen man trenger akkurat da.
Et rask søk på google gir meg dette. -Depresjon er en tilstand som er karakterisert ved senket stemningsleie, interesse- og gledesløshet og energitap eller økt trettbarhet.- Jeg tenker jo at det er jo meg for tiden det. Så fastlegen har rett nok en gang. En periode med nedstemthet er i gang. Men er det ikke sånn de fleste har det innimellom egentlig? Det sies at psykisk helse er noe alle har, og at de fleste du møter i ditt liv har opplevd å ha eller kjenne noen som har en psykisk lidelse en eller annen gang i livet. Men man ser jo ikke at noen er deprimert nødvendigvis. Så er det alltid en likhet mellom det vi utenfor ser og det man føler inni seg? Eller lager vi oss noen ganger en virkelighet rundt oss i et forsøk på å overbevise oss selv om at man er ekte lykkelig? Så de utenfor ikke veit hvordan man har det inni seg. Hvorfor skal vi absolutt skjule det?
Jeg orker ikke det, og tenker at ingen av oss burde det! Låner et uttrykk av ei sykt klok venninne: La oss være hærlig ærlig!
Her er min sannhet! Livet mitt er perfekt! På ekte lissom! Jeg er skikkelig lykkelig! Egentlig. Men akkurat nå er jeg trist. En del av meg er nemlig ikke god nok, flink nok, snill nok og hvert fall ikke verdt den skryten den får. Hvorfor har jeg det sånn? Hva gjør at jeg av og til ikke tror på det folk sier? Jeg var jo god nok i sommer! Mer en god nok faktisk! Jeg var bedre enn jeg har vært på mange år! Er det sånn at jo bedre jeg har det når jeg har det bra, jo vanskeligere får jeg det når jeg har det vanskelig? Øker jeg forventningene i takt med lykken? Tørr jeg ønske og drømme mer? Men så kommer kokoMiriam snikende inn fra siden og smekker meg ned fra den høye hesten min. Og siden denne hesten bare blir høyere og høyere for hver gang jeg mestrer noe nytt, overvinner en utfordring eller beseirer mørket, så blir jo fallet desto lenger. For jo høyere man lever, jo lenger blir det jo ned. Er det verdt det? Jeg tror jo det. Selv om jeg nå er sliten og tenker at det skikkelig ikke er det. Så ser jeg på minner fra i sommer og tenker: Vist søren er det det!! De gode følelsene er så sinnsykt gode å kjenne på!
Så min konklusjon er:
Har jeg rett til å være deprimert? Ja, jeg har lov til å være deprimert selv om livet mitt er fantastisk! For alle som lever livet sånn det er ment å leve, med hele seg og alle følelsene det fører med seg, kommer til å være høyt oppe og langt nede. Selv om alle takler opp og ned forskjellig.
Kommer jeg til å komme meg gjennom denne nedturen også? Ja! Jeg er nemlig sterk nok til å være svak nå. Jeg tillater meg selv å være sliten, lei, trist, sint og alle de andre følelsene som er her nede i dalen. Også nyter jeg de gangene sola kommer over åsen og skinner håp og mulighet ned til meg. Minner meg på at det er der oppe jeg skal være. Og lokker meg tilbake opp til toppen av livet. Så kan jeg bygge meg opp igjen og være klar for masse fine opplevelser på toppen. Så neste gang jeg faller av hesten, blir det kanskje enda lettere å komme seg opp igjen. (Krysser fingrene for det)
