En ny hverdag
Ja, nå har jeg jo testet ut denne nye hverdagen noen uker. Ca 4 uker har det faktisk gått. Jeg føler at jeg har fått til mye på de ukene! Jeg har jo funnet en ny ting jeg fyller dagene med. Nemlig denne nettside lagingen. Det er jo fortsatt veldig nytt for meg, men jeg kjenner at det er skremmende, digg, utfordrende og givende på en gang. Jeg prøver å feiler mye, så det er jo skummelt. Men så får jeg til mye og det er jo digg. Jeg står fast på ting og må jobbe med tålmodigheten. Det er utfordrende. Heldigvis får jeg mye skryt av de jeg lager for nå, så da blir det veldig givende.
Det jeg var minst forberedt på var hvor utrolig vanskelig det er å sitte i en kontorstol! Jeg er sykt dårlig på det og har fått en helt annen forståelse for elever som åler rundt på den stive stolen! Enda jeg har en god stol med høy rygg og alt mulig. Så ender jeg stort sett opp sidelengs, med beina oppi eller tredd igjennom armlenet. Jeg liker best å kunne stå, sitte i en stol med krakk til beina eller ligge på gulvet. Derfor er det litt utfordrende for meg når jeg skal være voksen og sitte i møter på kafeer og sånn. For jeg er vist en skikkelig kålorm! Når jeg jobber hjemme/på Geilo kan jeg kåle så mye jeg vil. På kontoret har vi en go stol som funker utmerket. Så stort sett kan jeg justere meg hit og dit for en best mulig opplevelse av den nye arbeidsdagen min. Morten har vært litt paparazzi, så her er noen av arbeidsstillingene mine den siste uka.
En annen ting jeg har begynt å få tid til er å være barnevakt for Johnayla. Nå kan jeg hente i barnehagen, kose meg masse, sov urolig fordi det er så mye ansvar, våkne til masse glede og levere i barnehagen før jeg starter dagen.
Her spiser vi pålegg, sylteagurk (så klart), frokostblanding uten melk og banan til frokost 🤩
Også lunsjer! Jeg kan møte venner til lunsj. Eller ha en forretningslunsj. Den siste er ikke like ofte ennå, men jeg har tid til det hvert fall 😅 Jeg drar jo også innom jobben (skolen) for en lunsj av og til. For det er jo noe jeg savner nå. Selv om hverdagen fortsatt er fylt med oppgaver, inntrykk og forpliktelser, så er den ikke helt den samme som da jeg dro på jobb og møtte kjente ansikter hver dag. Det å ikke ha den daglige kontakten med kollegene mine er et savn. Det gjør jo at jeg er mer avhenging av påfyll og oppbygging fra mine aller nærmeste. Jeg får ikke daglig bekreftelse fra forskjellige folk at jeg er ålreit. Jeg må få det fra de nærmeste. Eller meg sjøl!? 🫣Det blir en veldig stor overgang. For på min arbeidsplass er folk rause med komplimenter, skryt og positive tilbakemeldinger. Så nå er det jo mindre av det. Og sikkert enda mindre når jeg sitter på Geilo uten særlig nettverk. Det blir sykt spennende å se hva det gjør med hue. Blir jeg tryggere på meg selv? Blir jeg mer glad i meg selv? Kommer jeg til å få en knekk? Hvor stor i så fall? Jeg må vel bare vente å se.
På denne tiden de siste årene har jeg ofte vært sykmeldt, blitt forkjøla, hatt influensa eller en annen form for sykdom. Mye av det er jo fordi jeg omgås mennesker hver dag. Og ofte i nær fysisk kontakt også. Så når det er en bølge med rusk, er det naturlig å få det. Men sykmeldingen er jo fordi jeg er tom. Tom for overskudd til å møte verden utenfor. Tom for ork, glede og kreativitet. Det tror jeg er fordi jeg gir mye. Jeg har pleid å gi masse ut og ikke holde noe igjen til meg selv. Nå som jeg begynner å kjenne min egen verdi litt, holder jeg litt igjen til meg selv. Det gjør nok at jeg ikke får den samme knekken. Jeg blir ikke helt tom for overskudd. Det kan absolutt også ha noe med at vi fikk noen ekstra uker med sol inn i høsten. Men jeg tror det har mye med at jeg har funnet noe som gir meg noe akkurat nå. Det er jo veldig likt det jeg følte i starten som assistent i skolen. Jeg gikk på jobb med overskudd og gledet meg til hver dag. Nå har livet mitt endret seg. Jeg har blitt eldre. Jeg har opplevd flere ting som gir en ¨shitpommesfrittes, livet kan snu fort¨ øyeblikk. Og det starter jo en tanke om: Hva vil jeg sitte igjen med når jeg trasker inn i lyset? For meg blir det tydeligere for hver dag. Jeg vil sitte igjen med en smekkfull gledestank, en overfylt gode opplevelser koffert og bokhylle full av minnebøker fra tid med familie og venner. Jeg vil drasse med meg så mye bagasje inn mot det lyset at til og med valet duden fra USA blir stressa. Det er målet mitt!
Så dette året er starten på min oppsamlings fase av livet. Jeg skal nå, uten å være særlig selektiv, ta imot muligheter med åpne armer. Jeg skal skvise hver dråpe ut av hvert øyeblikk. Akkurat som Askeladden gjør med med osten for å skremme trollet. Jeg skal selvfølgelig ikke gjøre gale ting. Som hoppe i strikk og sånn. Jeg har fått nok adrenalin gjennom panikkanfall opp igjennom, så det kommer jeg ikke til å oppsøke. Men jeg skal ikke slå fra meg muligheter fordi jeg begrenser meg sjøl. Jeg kan jo ikke vite om jeg klarer det før jeg har prøvd. Og når jeg prøver, kan jeg alltid si at dette ikke er for meg eller dette fikk jeg ikke helt til. Da har jeg prøvd og det er mer enn hva jeg gjorde før!
Så her er det bare å finne frem alle tomme beholdere, for nå skal det fylles opp!
Lykke til, verden. Håper dere er klare 😂🤪🙃