Angst og alenetid!

Her har vi litt vi tid. Min favoritt tid.

Jeg elsker å være alene hjemme! I ca 3 timer. Så er jeg ferdig. Da vil jeg ikke det mer. Så når Morten reiser bort i flere dager i strekk blir det mye alenetid. Særlig nå som Sebastian farter fritt. Heldigvis ser vi han fortsatt av og til. 

Morten var nylig 4 dager i London. Da var jeg veldig bevist på hvordan jeg hadde det og hvordan tankene mine oppførte seg. For jeg er jo på denne -bli kjent med meg selv på ordentlig- reisen for tiden. Så det første jeg la merke til var at jeg synes det var helt ok å være aleine. Jeg kjørte han til flytoget på morran, dro innom jobben en tur (er fortsatt sykmeldt, men vil holde kontakten litt) før jeg skulle til kiropraktoren og gjøre noen ærend etterpå. På kvelden skulle jeg være barnevakt, før jeg skulle på trening. Så dagen gikk i ett. Det var helt topp. Jeg fikk til ting og mestret både det ene og det andre gjennom dagen. 

Så når jeg kom hjem fra trening rundt 20.30 på kvelden, skulle jeg i dusjen. Da kom jeg på at det synes ikke jeg er noe gøy å gjøre når ingen andre er hjemme. Men jeg er jo flink idag, så jeg får til dette også! Vel inne i dusjen står jeg med blikket limt til døra! Såpen svir, men det får gå. Jeg kan ikke risikere å blunke! Det er jo alltid når offeret vasker håret at overfallet skjer på film. Jeg blir til slutt ferdig og får på meg koseklærne. Fyrer i ovnen og ser litt på tv. Ser masse på tv. Jeg pleier å tusle i seng rundt 22, (da har Morten sovet en halvtime i stolen alt) men nå er klokken 23.15 og jeg veit ikke helt åssen jeg skal få lagt meg. Jeg har jo fyra i ovnen. Det er jo flammer der. Som når som helst kan snike seg opp i pipa og brenne huset ned til grunnen! Hvem kan legge seg da!! Så jeg sitter der og skuler bort på den dumme varmekilden som ødelegger nattesøvnen min. Etter en stund roer pipebrannfaren seg og jeg kan traske i seng. 

Digg! Hele senga for meg selv! Stjerne soving hele natta! Det gjør jeg selv om Morten er der også egentlig. Men det føles feil å ligge på hans side når han ikke er der. Så jeg legger meg pent på min side og gjør meg klar for søvn. Haha! Det skjer lissom. Nå er det jo ikke lenger noe til å distrahere meg. Det er bare et mørkt rom med bare meg i. Eller er det det? Finnes egentlig monstre? Spøkelser og onde ånder! Var det en lyd fra stua? Pipebrann? Innbruddstyv? Drypper det ute eller inne? Har vi en vannlekkasje ett sted? Jordskred! Shit! Det er jo noe kvikkleire her et sted. Jeg burde ikke sett på serien Reddet når jeg er aleine. Hva med Sebastian? Han sover jo ute i bua han. Det er jo trygt. Eller er det for mye snø på taket? 

Som dere skjønner fikk jeg testet hvor kreativ jeg kan være etter midnatt. Det viser seg at jeg er veldig kreativ faktisk. Men jeg sovnet til slutt. Og de neste dagene fylte jeg med litt avtaler, noe trening og noe tid til å være aleine. For det jeg fant ut etter den natten var at jeg liker ikke å være alene. Jeg liker det bitte litt og bare på dagen/kvelden. Alene på natta er jo helt fryktelig! Så da må jeg jo øve litt mer på det da. Eller må jeg det? Alle mennesker er jo ikke nødt til å like å være aleine. Jeg trives i mitt eget selskap. Jeg klarer å være aleine. Det har jeg gjort flere ganger, men jeg liker det ikke. Når Morten lå flere uker på sykehus fikk jeg det til helt greit, men hvorfor trenger jeg det nå? Hvorfor er det noen som mener at det er så sunt med tid aleine og tid fra hverandre? Det klarer jeg ikke å skjønne. 

Så jeg konkluderer med at det er helt greit at jeg ikke liker alenetid. Jeg klarer å være aleine hvis jeg må. Det holder det! Så vil jeg heller nyte tid med andre så lenge andre vil tilbringe tid med meg. Jeg liker det mye bedre enn tid med bare meg selv. Det har jeg titt og ofte uansett. Når jeg er på do for eksempel. Det er nok det.

Så jeg stemmer for mer fokus på vi tid jeg.

Her ga jeg oss begge litt alene tid.

Morten lå rolig på sofan med stomi og null energi. Så jeg dro i bakken for å gi han en pause fra min awesomeness. Tror han trengte det mer enn meg.