Frykten for frykten del 2. Depresjon delen
Lyset i enden av tunnelen. Det betyr alt når mørket er altoppslukende.
Dette innlegget følger videre fra forrige innlegg, men her er det depresjon jeg har fokus på. For selv om panikkanfall er skremmende, er det mørket som fanger deg i en depresjon minst like skremmende!
Det er ensomt fordi ingen kan nå inn til deg når det er som mørkest. Det er skummelt fordi du aner ikke om det kommer til å bli lyst igjen. Det er hemmende fordi all fremtid er borte. Det er bare mørkt.
Når jeg begynte å få det bedre, kom frykten for å falle ned igjen! Jeg vil ikke ned dit igjen. Selv om tanken på selvmord aldri var der for meg, så var det heller ingen planer for noe. En del av meg ville ikke noe, drømte ikke noe, ønsket ikke noe, trengte ikke noe. Den delen vokste og tok over mer og mer. Jeg er så heldig at jeg har kjempe mange fine og kloke folk rundt meg. Så jeg fikk hjelp, støtte og forståelse. Det gjorde at jeg klarte å komme meg oppover. Og nå er jeg på god vei ut av grotta som slukte meg.
Men det krever innsats. Jeg setter meg mål. Jeg jobber med meg selv og finner ny kunnskap som kan hjelpe.
Hva skjer om jeg blir sliten igjen? Kommer mørket til å vinne igjen? Så nå er jeg redd for mørket også nå da. Her velger jeg faktisk å lytte til frykten. For den minner meg på at jeg må ha fokus på det som er bra i livet mitt. Holde blikket fremover og sørge for at jeg beveger meg fremover hele tiden. Jeg kan jobbe med meg selv og holde meg lykkelig. Også kan jeg huske at om jeg synker litt ned, så er det en del av reisen. Bare ikke ha fokus på det. Ha fokus på alle de som står rundt kanten av krateret og vinker og heier på meg mens jeg krabber opp igjen. Det er ikke farlig. Det er en del av livet. Opp og ned.
En ting jeg derimot er mer redd for, er det å bli alene. Ikke være alene, det får jeg til på et vis 😅 Men bli alene. Tanken kom for første gang når Morten skreiv fremtidsfullmakt før han skulle opererer for kreft første gang. Så kom den igjen da han blei skikkelig dårlig og måtte operere igjen. Da han kom ut av operasjonen med sepsis og nyresvikt blei jeg skikkelig redd for det! Legen tok meg med inn på et lite rom og forklarte hva som hadde skjedd og hva de så for seg videre. Men hjernen min var helt låst på enke, enke, enke. Denne frykten ignorer jeg! For hvis jeg skal gi etter for den hver gang den kommer, får jeg ikke gjort noe her i livet. Og dette er en frykt jeg mistenker at andre også kan kjenne på innimellom. Jeg fikk den bare litt trøkt i trynet en periode. Nå må jeg bare akseptere at det å leve er farlig og man gjør det helt til man ikke gjør det lenger.
Frykt er en god ting å ha, men det er slitsomt å ha fokus på. Så bruk den til det den er ment som. Passe på deg! Ikke bestemme over deg. Det må du gjøre sjøl!