Apropos frykten for frykten.
Morten som gjør klart til middag. Han lager da selvfølgelig ekstra som vi kan fryse. Da har vi nemlig gode middager når han ikke kan bruke begge armene også.
Det har vist seg at Mortens cellegiftbehandling har påvirket kroppen på flere måter enn vi så for oss. Han var faktisk så skjør det første året etter behandlingen at han røyk litt av en muskel i leggen da han sto på slalåm. Det har jo dukket opp flere ting underveis som vi har skjønt skyldes behandlingen. Jeg tror ingen av oss ville vært foruten den, men shit den har gjort mye rart også. Uansett! Det viser seg nå at han har nok en gang slitt deler av en muskel så til de grader at han må operere for å få det i orden igjen. Det er en rutine operasjon for å fikse albuen. No biggie. MEN!! Vi må ikke glemme KokoMiriam! Hu er nemlig overbevist om at rutineoperasjoner er livsfarlig! For sist gang Morten skulle ha en rutineoperasjon var det for å fjerne den delen av tarmen de fant polypper i. Det endte jo med ventrikkelsonde, uker på sykehus, re-operasjoner, stomi, sepsis, nyresvikt, cancer, cellegift og mange flere ord jeg ALDRI vil høre fra en lege igjen.
Så nå er KokoMiriam sterk i sin overtalelse om at dette kommer til å gå dritt! Jeg må derfor jevnlig minne meg selv på at selv om frykt er en bra ting å ha, er ikke denne frykten bra. Den er hemmende. Den herjer med hodet og skremmer sjela sjukt mye! Jeg vil at Morten skal bli bra! Men jeg er så sykt redd for hva som kan gå galt. Jeg veit nå av erfaring, fordi Morten har operert mer enn gjennomsnittet vil jeg si, at jeg trives best alene i ventetiden. Når det er korte ventetider vel og merke. Jeg ville aldri vært foruten min fantastiske kusine ved min side da Morten var på operasjonsbordet i mange timer i sin første operasjon på kreftreisen. Men jeg planlegger da å være å alene under denne operasjonen, men jeg skal underholde hjernen med litt observasjoner av mennesker i et by miljø. Det er jo ikke hverdagskost for meg, så det kan bli moro. Dagene frem til operasjonsdagen derimot, de er jeg ikke så fan av. Det kommer til å bli mange kamper mellom KokoMiriam og meg selv. I håp om å overbevise meg selv om at rutineoperasjoner ikke alltid ender med at livet blir snudd på hodet. Jeg blir ikke nødvendigvis enke av en enkel albue operasjon. Noen ganger går faktisk operasjoner etter planen også.
Jeg kan love dere at å ha panikkangst og en mann som jevnlig opereres ikke er veldig forenelig. Heldigvis er min mann såpass fantastisk at han sørger for at alt er på stell i forkant. Dessverre kan det av og til trigge angsten litt ekstra. Men jeg jobber jo med å ta en kamp av gangen nå!! Detta er bare nok en kamp, og den er noen dager frem i tid. Så jeg får ha fokus på middagen idag istedet! Jeg liker jo mat! Så idag blir det en digg middag som Morten lager. Så får jeg akseptere angsten hver gang KokoMiriam dytter den på meg, anerkjenne den og la den flyte bort som et blad på en bekk. For den kampen skal jeg ikke ta idag!
Ta en dag av gangen folkens! Og nyt hvert sekund av hver dag så godt du kan ❤️