Frykten for frykten del 1. Panikkanfall delen
Når sola ute ikke er nok, lager vi vår egen inne ☀️ Denne lagde vi i 2014 mens vi tilpasset oss livet uten babyen vi så veldig ønsket oss.
Jeg startet dette som et innlegg, men så blei det sykt langt. Så jeg delte det opp litt. Da kan du lese dette innlegget for panikkanfall eller neste innlegg for depresjon. Eller begge om du vil det.
Jeg har lenge vært redd for mye forskjellig. Noe er reelt, noe er jeg nok ikke alene om og noe er kjempe bra å være redd for. Men når er det greit å være redd? Når skal man ignorere frykten? Når skal man lytte til den? Jeg aner ikke hva som er rett her. Men jeg veit hva jeg har erfart at er riktig for meg.
Da jeg hadde mitt første panikkanfall, var det helt forferdelig! Jeg var på vei hjem fra jobb. Jeg var ca 100 m fra huset da jeg skjønte at noe var skikkelig gæli. Jeg stoppet bilen i innkjørselen og løp inn til Morten. Jeg fikk ikke puste inn fordi alt strammet rundt brystet! Hjertet dunket så hardt at jeg tror hodet pulserte med! Synet mitt var plutselig blitt en tynn stripe, så jeg kunne ikke se hva som skjedde rundt meg. Jeg begynte å bli svimmel, varm og ustø. Så kom kvalmen og brekningene. Morten styrete meg inn på badet hvor jeg hang over doen mens han hentet en kald klut til å legge på nakken min. Jeg var kokvarm. Klærne måtte av! De var i ferd med å drepe meg. Klokke, armbånd, hår, sokker! Alt var feil. Jeg gråt og sa: ¨Jeg skjønner ikke hva som skjer! Få det til å stoppe!¨ Morten var roen selv! Han skjønte at dette dreide seg om et panikkanfall. Han hold hånden på ryggen min og kluten på nakken. Han gjentok rolig ¨Det er ikke noe farlig, du har et panikkanfall. Du må puste rolig iiiiinnnnnn oooogggg uuuuuttttt. Jeg er her og alt er bra.¨ Sånn holdt vi på noen minutter før ting begynte å roe seg.
Siden den gang har jeg hatt flere større og mindre panikkanfall. Og det takler jeg greit nok nå. En gang på jobb gjemte jeg meg på do og tekstet kollegene mine (de er også mine veldig gode venninner) -Panikkanfall. Er på do. Kommer snart.- Da fikk jeg 10 min på å samle meg, så kom en av dem ned og så til meg. Det er det som er fantastisk med åpenhet og ærlighet rundt psykisk helse!
Det tok også en god stund før jeg ikke var så fanget av frykten for nye panikkanfall. Etterhvert som jeg skjønte at jeg ikke kommer til å dø og anfallene blei mer forutsigbare, roet det seg også. Men den sitringen i kroppen, tunnelsynet, pipingen i ørene og kvalmen er fortsatt ubehagelig. Forskjellen er at nå veit jeg at det går over ganske raskt. Og når jeg begynner å gjespe er det et sikkert tegn på at det er så godt som over.
Jeg er derfor ikke lenger redd for panikkanfall. Jeg liker de fortsatt ikke. Men jeg har skjønt at når de kommer så stopper jeg opp, sjekker rundt meg og kontrollerer om jeg er i reel fare eller ikke. Er det ikke noe farlig som skjer eller kommer til å skje? Nei, da lytter jeg ikke til frykten. Jeg bare venter til det går over. Er det derimot fare, så lytt til frykten og løp for livet eller gjør noe annet fornuftig for å unngå faren!
Med andre ord. Lytt godt til frykten og være kritisk. Man må ikke løpe fra alt alltid. Da blir du bare sliten.