21 september
Dette fikk vi på sykehuset 🧡💙
Igår var det 11 år siden Max Sander blei født alt for tidlig. Det er en dritt dag, og jeg klarer ikke helt skjønne hva jeg skal gjøre for at det ikke skal være datoen som styrer dagen min. Det virker uansett som om kroppen min husker traumene. For en ukes tid siden fikk jeg brått stramme muskler i nakken. Den blei stiv og jeg følte meg svimmel. Dro til kiropraktoren og fikk løsnet litt. Han spurte om det var noe ekstra stress eller lignende i det siste. Nei, ikke egentlig. Jeg er jo rimelig på toppen av livet for tiden jeg, svarte jeg. Tenkte ikke over da at jeg var i den tiden av året. Det er ikke sånn at jeg teller ned til det. Ofte går tankene mine til livet vi kunne hatt, men det er sjeldent at jeg tenker på akkurat datoen. Jeg gruer meg ikke så mye til denne dagen, sånn som jeg gjorde før. Det er litt rart egentlig. For jeg tenker på Max Sander og det livet vi skulle hatt ofte. Det er ikke bare på den datoen at det jeg gjør det. Må man egentlig tenkte ekstra på det på den datoen? Jeg synes jo ikke at det er et must. Men det virker som sagt som om kroppen gjør det. Dagen kommer og kroppen senser det lissom. I går gikk vi en tur i Tønsberg. 7 km i diverse terreng. Vi liker å gå turer, så det virket som en god ide. Det er jo en knall mulighet for oss til å snakke litt ekstra sammen også. Få lufta litt tanker og følelser. I en av oppoverbakkene blir jeg plutselig svimmel. Får en svær lysflekk midt i synsfeltet. Som om jeg har sett rett på solen, men det var grått og tåkete. Kanskje jeg kommer til å besvime? Kroppen er bare tung og skjelven. Jeg skjønner ikke helt hvorfor den er sånn.
Men så snakker vi litt mens vi går og kommer inn på de fysiske traumene jeg opplevde den dagen. Og ikke minst tiden etterpå. Det er rimelig mye som settes i gang når man føder et barn. Og det er ikke sånn at kroppen skjønner at barnet ikke overlevde. Hormonene kikker inn og gjør alt klar til å mate og ivareta dette lille vesenet. Det er ingen måte å stoppe det på annet enn å vente det ut. Binde brystene hardt for å stoppe melka og gråte seg gjennom barseltårer. Livet fortsetter selv om et liv stoppet. Det er bare dritt. Og det husker kroppen! For den slår seg vrang til samme tid hvert år. Den husker!
Hvorfor veit jeg ikke. Skulle ønske den glemte det. Lot meg slippe den ekstra belastningen, men samtidig er det en rar trygghet i det også. En fysisk påminnelse om noen jeg opplevde som satt så dype spor, men allikevel ikke stoppet meg. Den knuste meg, men jeg klarte å sette meg sammen igjen jeg. Og hver gang jeg kjenner musklene spenne seg og grue seg til denne dagen, så skal jeg minne meg selv på at sånn er det å være en skikkelig tøff jente! Jeg var nede på mitt laveste og har kommet meg opp på mitt høyeste. Jeg har samlet alle mine viktigste og vi har bygget en stig som jeg alltid kan bruke opp fra mitt laveste.
Jeg har lært at når verden knuser deg og kroppen skjelver, er det lureste man kan gjøre å lene seg på de rundt. Strekk ut hånda og be om hjelp. Jeg sier at jeg satte meg sammen igjen, men det gjorde på ingen måte alene. Jeg har fått hjelp fra mange. Og jeg får fortsatt hjelp. Men jeg ber om det. Jeg spør om hjelp. Jeg veit at jeg er verdt å få hjelp. Når jeg kjenner sprekkene og husker traumene, tenker jeg på alle som har vært med meg på reisen. Og da husker jeg at selv om livet tok en annen vending, er jeg jammen heldig allikevel.
Så denne datoen er vond. Denne dagen kommer jeg alltid til å huske som en skikkelig dritt dag. Tiden rett etterpå var den verste i mitt liv. Men jeg har det bra nå. Jeg kan ikke fokusere for mye på hva som har skjedd og hvordan det kunne blitt. Da blir jeg hvertfall koko. Så jeg ser fremover. Og fremover er det mye moro i vente! Fremover er spennende og uvisst. Det er sikkert noe dritt der fremme også, men det er jo en del av det. Jeg skal leve livet for meg selv. Jeg skal sørge de dagene jeg har lyst. Jeg skal le de dagene jeg har lyst. Jeg skal tenke på livet som kunne vært når jeg vil. Jeg kan til og med le og feire bursdagen til en kompis på denne dritt dagen! For det er ingen lov som sier at jeg alltid skal være lei meg den 21.09 for all fremtid. Kanskje er jeg det, kanskje ikke. Det får tiden vise.
Jeg så en video på instagram om en dude som sa: «Uansett hva du gjør vil du bli dømt. Er du tjukk, så sier de du er lat. Er du tynn, så sier de du er sjuk. Er du rik, så er du sleip. Er du fattig, så er du unnasluntrer. Så hvis de uansett kommer til å dømme deg, hvorfor ikke bare gjøre det du vil selv?» Dette ga så sjukt mening i min hjerne idag! Så det skal jeg jobbe med å lære meg! Gi beng! De kommer til å ha sin mening uansett. Det betyr ikke at den er riktig!
Jeg kommer aldri til å glemme Max Sander, eller livet vi hadde sett for oss. Men det kan ikke styre livet mitt, og en dato kan ikke bestemme om jeg skal smile eller gråte.
Denne tegningen lagde Sebastian på mobilen for å fortelle oss at legen hadde fortalt han at vi ventet på en lillebror.
Jeg håper du lager deg en fremtid for din egen skyld og at dagen idag blir fylt med glede 🧡