Det er torsdag efta når jeg skriver dette. Jeg måtte sette meg ned å skrive noen ord idag.

På vei til kontoret hørte jeg på radioen. Jeg pleier ikke det, men jeg satte den på i stedet for å bruke tid på å leite frem Spotify på telefonen osv før jeg kjørte. Kort etter at jeg kommer ut på veien hører jeg nyhetene. Dette er egentlig grunnen til at jeg ikke hører på radio. I perioder, som nå, orker jeg ikke forholde meg til livet utenfor bobla mi. Denne morran sprakk den! En person omkommet i bilulykke i bygda vår. Den er liten nok til at man som regel kjenner noen som kjenner noen. Jeg tekstet Sebastian så fort jeg kom på kontoret. Noe i meg sa at han kunne vite hvem det var.

Det viste seg å være ei ung jente. På Sebastian sin alder. Sikkert på vei til jobb eller skole. Dagen surret og gikk. Av og til kom tankene inn på dette. Hver gang fikk jeg en klump i halsen og tristhet. Tanken på hvor fort livet kan endre seg. Hvor fort noe kan forandre alle planer man har. Tankene gikk videre til hvor ufattelig langt ned i hullet jeg falt da vi opplevde vårt tap. Tanken på hvor uutholdelig det må være å miste et barn man har hatt i livet i så mange år. Jeg vil ikke tenke på det en gang. Dytter det vekk og bort!

Etter arbeidsdagen går mot slutten, drar jeg hjemover. Har handlet og avtalt med Sebastian at vi skal spise middag 17.00. Heldigvis har jeg snakket med han flere ganger i løpet av dagen. Det er alltid godt for meg når hjernen tar meg med på en runddans rundt hullet. På den korte kjøreturen møter jeg Sebastian som er på vei i motsatt retning. Han vinker og hilser blidt. Da kommer tårene og presser litt ekstra på. Han er ute å kjører han. På veien med andre biler. Han er en dyktig sjåfør, men hjelper det alltid? Livet snur fort! Ikke alltid til det positive. Det har jeg jo nettopp fått en fryktelig påminnelse på midt i fleisen! Fy fillern så forferdelig det er å leve i en verden hvor sånt kan skje!! Jeg vil at han skal dra hjem, sette seg midt på stuegulvet og la meg pakke han inn i boble med eget luftrensesytem. Den skal være laget av kevlar og aldri kunne ødelegges. Det er eneste måten å sørge for at jeg aldri opplever at noe vondt skjer han.

Jeg skjønner at det ikke er en måte å leve på. Jeg skjønner, nå mer enn noen gang, at oppturer kommer fordi du har noen nedturer. Jeg skjønner at mestringen blir større når man har kjent på motgang. Jeg skjønner alt dette. Men noen ganger vil jeg ikke forholde meg til det. Noen ganger vil jeg bare leve i min verden med regnbuer, enhjørninger og rosa skyer. Jeg vil ikke huske at tragedier rammer uskyldige. Jeg vil ikke kjenne på vonde følelser. Noen dager er det for mye rett og slett! De gangene må det være lov å stoppe inntrykk fra utsiden. Ta en fridag fra å være voksen og bare glemme. Glemme at ungdom kan dø. Glemme at livet kan slutte når som helst. Glemme at det finnes urettferdighet og ondskap. Bare krype inn i bobla og hvile der litt. Nå som jeg er flinkere til å kjenne på og akseptere følelsene mine, trenger jeg sånne dager av og til. Ikke fordi jeg ikke skjønner at ondskap finnes og tragedier skjer, men fordi jeg ikke helt veit hvordan jeg skal håndtere de ennå. Så det blir overload av følelser.

Jeg prøver å finne ut hvordan andre håndterer sånt. Hva jeg kan gjøre når de kommer og hvor mye jeg skal tillate de å gå inn på meg. For meg er det nytt og uvant. Jeg har jo bare pleid å ignorere de. Fordi dette er en av de største triggerne KokoMiriam bruker mot meg. Dette er hennes fot i døråpningen til døra jeg prøver å lukke. Her sniker hu inn frykter, katastrofetanker, kriser, uforutsette hendelser og alt mulig annet som kan gå galt. Hu bombarderer meg med worst case scenarioer. Sebastian lever plutselig et livsfarlig liv! Alt han bedriver er jo livsfarlig. Det er brannfarlige gasser, møtende biler, klemfarer, eksplosjoner, slemme mennesker, farlige sykdommer. Verden er rett og slett insane farlig!!

Derfor tar jeg i perioder pauser fra nyheter og verden rundt meg. Jeg er ikke erfaren nok til å takle masse følelser ennå. Jeg klarer fortsatt å undertrykke de og overse de. Men det fører til økning i angsten fordi det er bare bevisst jeg klarer det. Underbevisst jobber KokoMiriam med å forberede katastrofetankene sånn at når jeg ikke klarer holde de nede lenger, kommer alt som en vår flom! Etterhvert kommer jeg nok til å kunne høre om sånne ting og tenke rasjonelt rundt det, men ikke ennå. Middagen denne dagen gikk derfor med til å snakke om dette. Vi snakket om hvem vi var mest redd for å miste. Hvem det er helt unaturlig at man mister tidlig. Og hvor innmari trist det er når det rammer unge folk. Vi er en sånn familie som snakker om det meste, men vi tuller også om masse. Vi tuller også om seriøse ting. Det er vel vår måte å takle det på. Takle å snakke om det og takle å høre de andres tanker. Vi tullet derfor litt ved matbordet også denne dagen, men vi var veldig seriøse om noen ting. Hvor trist det er, hvor vondt det må være for de pårørende og hvor glad vi var for å ha fått nok en middag med alle tre rundt matbordet.

Noen dager trenger mann en virkelighetssjekk for å sette pris på nettopp dissa tinga. Felles middag, trygge familiemedlemmer og venner. Ja de tingene vi vanligvis ikke tenker over. Men fra i morra igjen krabber jeg inn i bobla min for noen dager. Stenger verden litt ute, og gleder meg over de små tingene som er i hverdagen.

Som feks. de tinga jeg har bilder av under her.