Vårt aller første innlegg

18. juni 2022. 11 år som gift og sykt lykkelige

Året er 2022. Vi har nylig feiret 11 år som gift. Vi har vært gjennom mye sammen. Hjerneblødning, cluster hodepine, IVF, svangerskap, spontanabort i uke 20, tarmkreft med spredning og påfølgende cellegift, midlertidig stomi (cellegiften startet dagen Norge stengte). Så det har ikke manglet på utfordringer som har gitt oss muligheten til å sveise oss enda tettere sammen som ektepar. Men spontanaborten var nok den vanskeligste for min del. Jeg mistenker at det er her angsten min kommer fra. Det å miste kontrollen over sin egen kropp. Ikke kunne stoppe den fra å ødlegge alle drømmene, planene og ønskene våre. Det er det værste jeg har opplevd så langt i mitt liv. Som følge av dette har jeg levd ni år med angst. Jeg har lenge sagt at jeg har angst, angst har ikke meg. Så så lenge jeg bestemmer eller tillater det, har jeg en form for kontroll. ¨Jeg tillater kroppen å få panikkanfall nå.¨ ¨Jeg bestemmer at jeg er for sliten til å utsette meg for dette nå.¨ ¨Jeg har virkelig prøvd, det er ok at det ikke gikk nå heller.¨ Det var en løgn. Jeg faket meg gjennom livet og gjorde det jeg trodde var best. Og det funket på et vis! Jeg kom meg gjennom livet på en god måte. Jeg var med på masse morsomme ting og opplevde sykt mye kult. Jeg hadde masse venner og var ofte sosial. Det ikke så mange viste var at jeg kunne starte en vanlig arbeidsdag med å kaste opp fordi jeg var så stresset eller engstelig for om jeg kom til å mestre dagen. Jeg brukte timer på å ¨kle på meg selvtillit ¨ før jeg skulle på fest. Jeg lå våken i mange timer og lagde lister på telefonen før jenteturer. Morten ga meg roller (vertinne, backstage ansvarlig osv)  hvis det var noe han arrangerte. Vi planla og gikk gjennom alle scenarioer vi kom på før store events. Det kunne feks være at Morten og jeg gikk opp løypa for retur etter hoppfest i Vikersundbakken eller at jeg besøkte lokalene på forhånd. Det kunne til og med bety at Morten mailet med arrangører i forkant av konserter for at jeg skulle ha mest mulig informasjon på forhånd. OG JEG KLARTE SÅ SINSYKT MYE PÅ GRUNN AV DENNE TAKTIKKEN!! Problemet var bare at jeg/vi brukte masse tid og energi på å gjøre alle disse tiltakene. Tid vi kunne brukt på å kose oss og nyte livet.

I 2020 blei Morten syk og fikk etterhvert diagnosen tykktarmskreft med spredning, og livet snudde totalt. Nå kjempet han for livet og jeg hang med så godt jeg klarte. Jeg måtte plutselig ta avgjørelser aleine. Jeg måtte gjennomføre bursdagsfeiring for Sebastian uten at Morten fikset og tryllet på sitt vis. Og det skulle jo ikke påvirke Sebastian sitt liv at Morten var syk, så det skulle gjøres skikkelig. Familie bursdag og LAN i stua med kompiser var ønsket. Så da var det det som måtte til. Jeg kjørte til og fra Sandvika nesten hver dag. Handlet og lagde mat, vaske klær, følge opp skole og innimellom jobbe litt. Blei en periode sykmeldt heldigvis. Men for meg var dette overveldende mye. Men jeg klarte det! Det gikk bra! Morten blei frisk og jeg blei litt sterkere. Jeg hadde jo klart alt som blei kastet mot meg. Og om jeg får si det selv, så synes jeg jeg klarte det bra også. 

Så da blei plutselig de gamle hverdags brillene byttet ut med rosa ¨jeg klarer alt briller¨. For jeg hadde jo klart alt!

Cellegift unnagjort, stomi og brokk fikset. Nå startet det nye livet! Sunnere mat, mer aktivitet og trening. Vi begynte å gå turer sammen. Ikke bare i fjellet, men etterhvert daglig rundt hjemme. Vi hadde plutselig en fast greie om en 30 minutters gåtur omtrent hver kveld. Vi snakket sammen (jeg mest så klart), eller bare gikk sammen. 

Det blei starten på starten! Vi hadde begynt å ta kontrollen tilbake begge to. Morten ved å bestemme at han ikke skulle la kreft ødelegge hans liv. Jeg ved å starte tanker om en real utfordring! En once in a lifetime utfordring som skulle hjelpe meg til å ta tilbake kontrollen over mitt liv. Kontrollen over angsten som i smug hadde styrt mitt liv mye er enn jeg var klar over.

Vi hadde snakket om å reise rundt i USA. Fantasert om å kjøpe et B&B i Italia. Gjøre ting som skikkelig fylte opp livsglede tanken. Og vi hadde tenkt å gjennomføre de en gang også. Når vi blei pensjonister hvertfall, kanskje litt før. Men sånn som det ofte skjer når man opplever alvorlig sykdom, så får man et litt annet syn på livet. Det hadde vi begynt å gjøre også. Hvorfor skulle vi vente? Hva var det vi trengte at skulle skje? Sebastian var nå 17 år. I 2023 fyller han 18 år. Hva venter vi egentlig på? Tenk om en av oss blir syke igjen! Tenk om en av oss blir skadet! Tenk om livet nok en gang slenger en svær fartshump vår vei! NEI! Vi skal ikke vente lenger! Vi kan, og skal dra på tvers av USA neste høst. Vi kan, og skal jobbe i et skisenter neste vinter. Vi kan, og skal bli med på prosjekter som fyller livsgledetanken vår. 

Det er den beste avgjørelsen jeg har tatt på lenge! Det skremmer meg faktisk ikke en gang. Jeg veit det kommer til å by på utfordringer fordi jeg ikke kommer til å ha kontrollen på alt hele tiden. Jeg skal ikke tilbringe mesteparten av tiden min i det trygge hjemmet mitt. Jeg skal ikke dra på den trygge jobben jeg kjenner så godt. Jeg skal ikke spise maten jeg kjenner best. Jeg skal ikke omgi meg med de trygge gode folka mine. 

Jeg skal dra bort fra alt dette! Jeg skal omfavne den angsten jeg har påstått at jeg har eid hele tiden. Jeg skal skvise den som en unge skviser en kosebamse! Jeg skal se den rett i øya og si: ¨Hold følge med meg hvis du klarer!¨ for nå er det faktisk jeg som bestemmer! Jeg kommer sikkert til å gråte, kaste opp og hate livet i starten, men jeg tror dette kan være starten på starten for meg. Jeg skal ha med meg Morten hele veien, og da klarer jeg alt. Forskjellen nå blir bare at vi må ta scenarioene NÅR de kommer og ikke FØR de kommer. Jeg skal lære meg hvordan man lever livet. Virkelig lever det! Ikke bare er i det. Det kommer til å bli tøft, men det blir verdt det. Så får jeg bare håpe jeg er søt nok gjennom det hele til at Morten holder ut med galskapen.