Er det alltid angst?

Skeptisk sier du? Titt og ofte!

Jeg har brukt litt tid til undring rundt dette. For man hører jo folk si: ¨Jeg får helt angst¨ eller lignende. Vi skiller ikke alltid mellom frykt og angst. Vi tenker at det er en og samme ting, men det er vel egentlig frykt hvis det vi opplever faktisk er en farlig situasjon. Når Morten var kjempe syk på intensiven og ikke klarte snakke fordi tungen var like tjukk og inntørka som en gammel skosåle. Da var jeg redd og opplevde frykt. Når jeg tenker at det garantert kommer en øksemorder inn i kinosalen hvis jeg drar på kino, da er det nok angst. For jeg mener at angst er når vi blir redde uten at det egentlig er en farlig situasjon. Det er ingenting å være redd for, men kokoMiriam er helt sikker på at det er en kjempe farlig kinosal og gjør alt hu kan for å få meg til å innse det. Hjertet hamrer og brystkassa klemmer rundt lungene. Genser´n har et eneste mål og det er å skvise meg som en anakonda. Ringer, armbånd og øredobber stikker, klør og klemmer. Håret kommer ALLTID i ansiktet. Det blir en fysisk kamp å motstå trangen til å rive av meg alt og slippe pusten fri!

Det er angst for meg! For Miriam veit veldig godt at kino er ingen farlig ting å gjøre. Det er sikkert en statistikk på det et sted, men jeg føler meg ganske sikker på at de fleste folk i Norge opplever kinosalen som et morsomt, koselig og langt i fra dødelig sted.

Jeg mener ikke at folk skal slutte å bruke ordet angst, men kanskje det er verdt å tenke på når man bruker det. For vi har noen generasjoner som kommer etter oss. Og angst er mye vanligere nå enn da jeg var ung. Hvorfor det? undres jeg da.