Todagers og dagen derpå.

Det er 1. januar 2023! Vi tilbrakte kvelden med gamle og nye bekjente. Hadde en kjempe trivelig og sosial kveld. Så idag vil jeg ligge i senga med anti vonde muskler kremen min.

For mange er det to dager med alkohol og festing for så å ligge sliten og dårlig dagen etter. Dagen derpå for meg er slitne muskler som har vært anspent for lenge. Skuldre som har sniki seg helt opp til ørene så de går i ett med øredobbene. Og selvfølgelig hodepine. Men det er jeg vel ikke aleine om dagen derpå. 

En todagers for meg er ofte to dager med sosiale utskeielser uten at det trenger innebære alkohol. Det kan komme i form av julebord og 50 årslag. Sverigetur og familiemiddag. Eller utenlandsreise og nyttårsfeiring, som er min nyligste utskeielse. Jeg bruker jo mye energi på å mentalt forbedre meg på å tilbringe tid utenfor hjemmet mitt. Ikke bare på å faktisk være utenfor hjemmet mitt. 

Jeg pleide ikke å være sånn. Jeg er egentlig ikke sånn. Jeg liker å være sosial. Jeg setter veldig pris på tid med familie og venner. Å le med andre, danse til god musikk, skape minner som lagres for alltid. 

Jeg har lært, med hjelp fra Morten og flere fagfolk, at hvis jeg bare fortsetter å gjøre ting og fyller opp med gode opplevelser, så blir det bedre etterhvert. Albert Einstein sa “Galskap er å gjøre det samme om og om igjen, og forvente et helt annet resultat.” Så på en måte er det galskap, men samtidig ikke. Egentlig forventer jeg jo samme resultat. Det er hvert fall det jeg håper på. At det skal gå bra hver gang. Men en del av meg forventer likevel at det skal gå gæli. At bygget vi er i begynner å brenne og mengden folk gjør at jeg ikke kommer meg ut. Eller at det bryter ut slåsskamp på festen og Morten blir skadet. 

KokoMiriam prøver alltid å få meg til å innse farene jeg utsetter meg for. Heldigvis har jeg lært meg skille mellom angst og frykt. Frykt er bra, angst er ikke fult så bra. Så jeg drar jeg ut av huset. Gang på gang. For det går jo helst bra. Og hvis jeg skal ha noen sjanse til å bli enda bedre, må jeg bare fortsette! Så kanskje en gang i fremtiden kan jeg, uten Morten som holder hånda mi, impulsivt dra på jentetur eller kino. Så jeg anerkjenner angsten og tankene den gir meg, så legger jeg den bort og gønner på som best jeg kan.

Så det å dra en todagers med påfølgende dagen derpå følelse er ikke helt det samme for meg. Selv om det kan nok være like slitsomt.