Sykmeldt og dårlig samvittighet
Et av de viktigste verktøyene jeg har hatt denne perioden nå! Med piggsko har jeg kommet meg ut hver dag. Så da har jeg mestret noe hver eneste dag!
Jeg har vært sykmeldt lenge nå. Flere uker faktisk. Og jeg har skikkelig dårlig samvittighet! For jeg er jo rundt omkring og gjør alt mulig. Jeg handler mat. Jeg går på kafe. Jeg er til behandlinger for ledd og muskler. Jeg drar på fjellet. Jeg går på ski og turer hver dag. Fysisk aktivitet er veldig viktig når hjernen prøver å innbille deg ting som ikke er sant! (Hilsen legen.) Hvorfor veit jeg ikke helt egentlig, men det funker. Jeg har mindre vondt i musklene og jeg får flere gode opplevelser når jeg kommer meg opp og ut. Har til og med kommet meg på trening tilslutt.
Så hvorfor drar jeg ikke på jobb? Hva er det som gjør at legen skriver ut nye sykmeldinger? Jeg hadde så dårlig samvittighet når jeg var der nå. Så når han mente at tre nye uker med 100% var på sin plass. Knakk jeg litt sammen. Av lettelse tror jeg i ettertid. Dette er en lege jeg har hatt gjennom tykt og tynt i mange år. Jeg har full tillit til han og har derfor valgt å la han styre dette helt. Jeg er jo styrt av denne dårlige samvittigheten. Men jeg trodde jeg var blitt så mye bedre, så jeg spurte han : ¨Hva er jeg egentlig sykmeldt for? Jeg er jo ikke ordentlig syk. Hvorfor klarer jeg ikke bare å ta meg sammen og dra på jobb?¨ På dette svarer han, med den største selvfølge (hans evne til å ta meg seriøst og forstå mine av og til rare spørsmål er uvurderlig) ¨Diagnosen er situasjonsbetinget psykisk ubalanse og depressiv lidelse. Og det er en ordentlig sykdom. Du er ikke helt i vater fortiden, med andre ord. Og da funker man ikke i jobb.¨ Dette satte i gang en bonus gråterunde. Litt usikker på hvorfor jeg gråter for alt, hele tiden nå for tiden. Jeg er ikke trist hver gang. Det må bare komme ut lissom. Det er vel dette han mener da.
Når jeg kommer hjem og vi skal spise middag begynner jeg plutselig å grine igjen. Helt ut av det blå. Tålmodige Morten setter tvn på pause og forsikrer meg (mens han ler av min kokoskap) om at det kommer til å gå bra. Og det veit jeg jo. Jeg griner bare fordi at ting gikk bra idag. Det skjedde rett og slett for mye positiv denne dagen og hjernen min gikk i lås. Jeg fikk nemlig en melding fra venninna mi som sa så mange snille ord, legen tok en avgjørelse for meg som jeg ikke klarte selv, Sebastian klarte oppkjøring på 18 årsdagen sin. Og på toppen av det hele hadde vi en rolig kveld foran oss med bare oss to og tvn! Så det blei overbelastning av systemet mitt! Alt er jo egentlig mørkt og trist! Eller har det snudd? Kan det være at jeg faktisk skal beholde denne gode følelsen fremover?
Jeg har gjort noen grep nemlig. Jeg setter mål for dagen hver morgen. Om hva positivt jeg skal se etter den dagen. Jeg skal sette mine egne ønsker litt høyere det jeg tror andre forventer av meg. Hvert fall en periode. Også skal jeg begynne å gi litt beng i hva folk tenker. For mine tanker er viktigst akkurat nå! Og jeg tenker at jeg ikke trenger ha skyldfølelse for å være sliten lenger enn jeg trodde jeg kom til å være. Jeg trenger ikke ha skyldfølelse for å prioritere å bruke energien min på meg selv og mine nærmeste litt nå. For nedi den dalen jeg var, var det mørkt, kaldt og ensomt. Det var ekstremt tappende og har etterlatt meg kald, utmattet og nedstemt. Så hva om det tar 7 uker å komme meg opp i cirka vater igjen? Jeg fortjener det faktisk! For jeg er viktig! Akkurat som du er viktig!
Så ta dagen og sett deg dine mål. Det er din dag og du kan lage den til det du vil! Det skal jeg gjøre!
Ispause i sola. Jeg hadde vært på butikken alene, sola skinte og karamellen smakte så sykt mykt sammen med isen! Jeg bare måtte stoppe og nyte litt. Husker du oksen Ferdinad. Klok tyr det der.