Jeg knakk ikke!
Jeg kan bøyes, men heldigvis knekker jeg ikke så lett.
Jeg leste et sitat idag. ¨We do not break, but sometimes we bend so far that coming back up takes a while.¨ Det traff skikkelig hos meg! For denne runden med nedstemthet og depresjon har dyttet meg lenger ned enn jeg noengang har vært. Og for å komme opp igjen måtte jeg bruke alt jeg hadde av tålmodighet! Jeg måtte til og med låne litt fra Morten en periode!
Det som er bra med å gjøre det på denne måten er vel at jeg lærer enda mer underveis. For da rekker jeg faktisk å jobbe med problemet og potensielt fikse det. Ikke bare dekke det til med et plaster og håpe det holder. Så jeg har brukt mye lenger tid på å reise meg nå, fordi jeg har stoppet opp og undersøk underveis. Stilt spørsmål som: ¨Hvordan reagerte jeg på denne situasjonen egentlig?¨ ¨Hva hadde vært nyttigere å gjøre?¨osv. mens jeg sto i situasjonen. Veldig lærerikt, og veldig slitsomt!
Noe av det viktigste jeg har lært er at jeg er min strengeste kritiker og at mine krav til meg selv er AAALLLTTTTT for høye! Jeg har helt glemt at jeg er en vanlig dødelig. For i mine oppturer føler jeg meg som Superwoman. Jeg er jo det! På en måte. Det er bare det at jeg glemmer at Superwoman har en superkraft. Men nå har jeg bestemt at fremover skal min superkraft være å lytte til kropp og sjel. Når jeg er tung i kroppen skal jeg tenke at det er et tegn på at jeg har jobbet godt lenge og trenger hvile. Såre muskler er et tegn på at jeg har holdt en god holdning til omverden lenge nok og nå trenger de litt pleie. Surrete hode viser meg at jeg har brukt hjernen masse og at det er lurt med en periode uten store prosjekter.
En annen ting jeg har lært er at jeg kan faktisk være kjempe stolt over det jeg gjør. Uansett hvor lite det måtte virke ute i den store verden. Jeg veit nå at det er godt nok å gjøre det jeg kjenner er nok. Ikke la mine tanker om hva andre forventer av meg styre hvor fornøyd jeg er med egeninnsatsen. Jeg trodde feks det var svakt å dra hjem etter hopprennet på lørdag. Men jeg hadde tross alt vært i bakken HELE DAGEN! Det er lenger enn de fleste andre jeg kjenner. Men jeg trodde at fordi jeg hadde sagt til noen at jeg skulle på festen etterpå, så måtte jeg det. Det måtte jeg jo ikke! For jeg var tom. Helt brukt opp. Så denne erfaringen ga meg veldig mye lærdom. Jeg var fornøyd, men trodde jeg måtte. Heldigvis skjønte jeg dette ganske fort og klarte å være fornøyd med innsatsen min denne dagen.
En tredje ting jeg lærte er at jeg kan be om ting! Jupp! Snart 40 år, men nå har jeg skjønt det! Jeg kan si ifra at jeg trenger noe. Eller be om noe. Jeg sa for eksempel ifra på jobben om noen ting som kunne gjøre det lettere for meg å komme tilbake i jobb. Da gjorde de de tinga med en gang! Så da lærte jeg at det er styrke bak det å be om hjelp og ta imot hjelp. Ærlighet varer virkelig lengst. Det gjør også ting mye lettere. Jeg møter mer forståelse og støtte nå enn før. Det gjør det jo lettere for meg i hverdagen. Sjukt digg!
Så det jeg har brukt mesteparten av denne sykmeldingsperioden til er å lære meg nye måter å takle nedturer på. Samt bygge meg opp til et sterkere menneske enn før jeg snublet nedi hullet. Og ikke minst til å finjustere superkraften min 💪🏻
Jeg blei bøyd, men jeg knakk ikke! Jeg brukte tid på å komme meg opp igjen, men jeg utnyttet tiden til å reise meg på en måte som gjør at jeg nå står stødigere enn før. Så etter påske er jeg i gang for fult på jobb igjen. Og det blir fantastisk!
Nyt livet folkens! Hvert eneste sekund er verdifult, akkurat som du er!