Hopphelg igjen
Skrevet på fredag
I fjor klarte jeg hele helgen på en god måte. Jeg tok noen pauser og ga meg når jeg ikke hadde mer å gi. Jeg leste innlegget fra i fjor igjen, og fikk tilbake følelsen av mestring over å ha klart å dra dit, være der og gjenta det det flere ganger. I år er målet å dra, være og KOSE MEG! For motsetning til i fjor har jeg nå lært meg å være i øyeblikket! Så nå skal jeg teste om jeg klarer det på ting jeg ikke har klart det før.
Jeg tenkte nemlig litt på akkurat dette. Hvorfor kommer den klumpen i magen tilbake for å dra på noe sånt hver gang det nærmer seg? Jeg har jo klart det før! Å utsette meg selv for sånne ting om og om igjen skulle jo gjøre at jeg klarte det lettere for hver gang!? Det har ikke skjedd ennå. For klumpen i magen er like herlig der før denne hopphelga. Hvorfor? Min teori er at dette er ting jeg har strevd med før og derfor har blitt noe ubehagelig jeg truger meg gjennom. Nye utfordringer har jeg ingen tidligere opplevelser å sammenligne med, så de blir det de blir. For tiden er det ofte positiv. For jeg klarer masse nytt nå. Jeg står foran et kamera og snakker. Og ser på det etterpå uten å dømme meg sjøl!! (For mye 😅) Jeg snakker med selgere med den største selvfølge og trygghet. Men dra tilbake til hopphallen gjør meg uvel!
Eneste jeg kan tenke meg da er at det er alle tidligere opplevelser som ligger å ulmer. Jeg har generelt utfordringer rundt store folkesamlinger. Kino, konsert, folkefest og festivaler er noe jeg ikke har funnet ut hvordan jeg skal takle ennå. Derfor har jeg bestemt meg for at det er helt ok for nå. Jeg trenger ikke digge sånt! Ikke alle liker det og sånn er det bare. Jeg har kommet sjukt langt! Jeg har lært meg masse! Jeg har lært at jeg aldri skal si aldri, og at jeg alltid burde prøve! Så jeg prøver dette igjen. Som med solariumet jeg ikke klarte å ligge i i 8 minutter, men jeg gikk tilbake senere og klarte 4 minutter. I fjor klarte jeg å være der lenge og hadde det greit nok. I år justerer jeg forventningene etter erfaring og setter som mål å være der litt hver dag, men være tilstede hele tiden! Jeg skal være i øyeblikket og la inntrykkene gjøre inntrykk. Ikke bare skylle over meg og renne bort. Så da får vi se hvordan det går!
Skrevet på søndag morgen
JEG ER RÅ!!
Jeg klarte 4 timer på fredagen. Rakk bare festen, men det var veldig gøy. Jeg hørte musikken, sto i køer, hadde kroppskontakt med fremmede som dultet borti meg og luktet alle folka som travet rundt inni hallen. Det var utmattende og interresant på samme tid. Jeg minnet meg selv på at fulle folk er uforutsigbare, men som regel snille. Jeg holdt meg litt unna de største klyngene og det hjalp veldig.
Lørdag dro jeg bare opp en liten tur. Det var dårlig vær og ingen hopping. I tillegg dro jeg til ei venninne og var sosial der. Hu hadde samlet en liten gjeng og jeg fikk mulighet til å være sosial i roligere omgivelser. Helt perfekt!
Søndag dro jeg opp igjen på morran med Morten. Vi skal være noen timer, se jentene sveve igjen 🤩 og snakket med folk. Rolig, trivelig og solskinn. Så setter Morten kursen tilbake til fjells og jeg skal kose meg med husvask.
Dette for meg har vært en velykket helg! Jeg senket forventnigene til meg selv til et nivå jeg måtte jobbe litt for å nå, men allikevel antok at jeg skulle klare. Jeg satte ikke lista for høyt fordi det kun gir større sjanse for å mislykkes. Jeg satt den der jeg må tvinge meg selv litt. Jeg skulle ut hver dag. Jeg skulle være sosial og jeg skulle kjenne på inntrykkene. Dette er ting jeg veit jeg klarer, men ofte gjør meg sliten. Så derfor blei målet å gjøre dette fult og helt, men i kortere tidsrom. Jeg skulle være i det i et par timer hver dag. Minimum! For jeg hadde også satt en øvre grense. Jeg har nemlig lært meg selv å kjenne nå. Jeg blir fort ivrig og glemmer at jeg må ta hensyn til den Miriam som våkner neste dag 🤪 Hu er ikke så glad for at gårsdagens Miriam var i kaos i 6 timer. Så øvre grense var 4 timer sosialt i bakken per dag. Mulig det høres rart ut, men for meg er det viktig. Jeg har sett at jeg har en grense og øver på å tilpasse meg den. Håpet er at det skal hjelpe meg til å, på sikt, ikke måtte begrense noe som helst. Bare pakke sekken, dra og kose meg!
Dette er meg! Som bare koser meg. Akkurat her i øyeblikket. Omgitt av folk. Tenker på hvor tøff jeg har blitt!
Det jeg prøver å si, på en veldig lang og tungvint måte, er at hvis man vil lykkes med noe som helst må man sette realistiske mål. For å vite hva de er må man prøve og feile. Det hele er en prosess som man lærer og utvikler seg gjennom. Av og til glemmer jeg det og blir stresset over at jeg ikke er der jeg vil være. Jeg glemmer å nyte turen til toppen av fjellet. Jeg bare går fort og ser frem. Så nå øver jeg på å dele turen i etapper. Se rundt meg og ta inn alt jeg opplever på veien. Og jeg liker det!
Håper du klarer å bremse opp litt og sjekke tingenes tilstand av og til. Lukt på blomstene, se på omgivelsene, nyt pausene og gled deg over hver mestret etappe! For DU ER nemlig også RÅ! 🧡
PS. Bilder fra søndag la jeg ut på Instagram og Facebook.