I dag starter alvoret!

Noen minner

I dag blir min lille kongle 18 år!!! Shit pommes frites! Det betyr at jeg bare har noen måneder igjen før de store 40 åra begynner! Hva i alle dager skjedde? Og hva bringer denne nye fremtiden med seg? Angst! Panikk! Kvalme! Nye katastrofe tanker! Men hvis jeg rister litt på velviljen kjenner jeg at den bringer Stolthet! ……! Spenning! (Den gode typen som kiler gjennom hele kroppen og får munnen til å måtte smile) 

For min lille drøm har blitt voksen! Vi har klart det! Det tok riktig nok en hel landsby, men nå er vi her! To voksne folk.

Vi har hatt en reise vi to. Sammen har vi vært på toppen av verden og bunnen av dalen. Eller hvert fall på toppen av Prekestolen og dykket over 10 meter under hav overflaten. Vi har spist middag rett av kjelen. Sett Koalabrødrene på finsk fordi vi ikke kunne bytte språk på tven. Pynta lysestake i mangel på juletre. Padlet kajakk på Sysletjern. Der hadde vi til og med nærkontakt med semi ville ender. Vi har reist til mange land på bilferie i Europa. Og vi har sykla. Masse! Blant annet på turen vår til Canvas Hove hvor vi sov i en cocoon som hang fra et tre. Vi har opplevd ting jeg ikke viste at jeg likte før du oppmuntret meg til å presse meg selv. Som da vi raftet i Kroatia og jeg klarte å gjøre alt den gærne guiden fant på. Bare fordi du sa jeg kom til å klare det. Vi har rett og slett levd livet med full innlevelse! Og nå er det på tide å gjøre det som to voksne.

Jeg må ta et skritt tilbake. (Bare et lite ett asså) Du skal kjøre bil. Reise til andre land uten meg. Bo i andre områder enn meg. Vi kommer til å være borte fra hverandre på en helt annen måte enn vi har vært. Det skremmer meg, samtidig som det gleder meg. Verden er så fantastisk, men så skummel. Så nå skal jeg liksom lene meg tilbake og tenke: Da er han voksen. God tur!?? 

Heldigvis kjenner Sebastian meg så godt at han er smertelig klar over at det skjer ikke! Jeg kommer til å passe på han til vi begge sitter i himmelen. Men jeg har bestemt meg for at jeg trenger ikke være den helikopter mammaen lenger. Sammen med landsbyen vår har vi skapt et fantastisk menneske! Så det tomme redet er bare tomt om jeg lar det bli det. Jeg er ikke alene. Hvis ikke jeg vil være det. For reisen til voksent barn har gitt meg et enormt nettverk av fantastiske mennesker. Så når jeg er ensom kan jeg velge å nyte det litt eller jeg kan kontakte noen. Når jeg er trist kan jeg si det til noen i gjengen min. Trenger jeg hjelp kan jeg bare be om det. Så når panikken, angsten og kvalmen over at lille avkommet er voksen kommer, kan jeg bare si: Jammen er han det og se for en fyr han er. Vi har gjort en god jobb. På tide og nyte det! 

For redet mitt er ikke tomt det er bare ommøblert!

Noen flere minner fra våre opplevelser