Sånn er min angst
Når jeg stresser plukker jeg på fingrene mine. Da ser de fort sånn ut.
Tenkte å dele litt om hvordan jeg opplever min angst. For det er vel like individuelt som tungeavtrykket vårt.
Da jeg skulle dra hjem fra sykehuset etter Max Sander var født var jeg naturlig nok knust. Samtidig opplevde jeg en ny form for frykt. Jeg var plutselig redd for å gå ut av hagen vår. Postkassa føltes milevis unna. Butikken føltes like langt unna som månen for de første astronautene. Det eneste jeg gjorde utenfor huset var å være med Morten når han kjørte og henta Sebastian på skolen. Eller når jeg skulle til fastlegen. Med Morten ved min side da også så klart. Det blei synlig for mine nærmeste at jeg sleit.
Det folk ikke så var at jeg ikke klarte dusje hvis ikke Morten var hjemme og visste at jeg var i dusjen. Jeg klarte ikke sove aleine i det hele tatt. Morten måtte oppdatere meg jevnlig om at alt var bra hvis han var ute av huset. Jeg kontrollerte alt jeg kunne. Sebastian var så ung da at det var normalt å ha kontroll på hvor han var heldigvis. Og det utnyttet jeg! Etterhvert klarte jeg komme meg litt mer ut. Men da eskalerte katastrofetankene! Jeg så for meg voldsomme ran i butikken, detaljerte bilulykker eller at jeg gjorde en liten feil når jeg skulle fikse noe og det fikk fatale følger. Jeg innbilte meg at alle snakket om meg bak ryggen min. Og ikke på noen god måte. Jeg lå på kveldene og gikk igjennom alt som kunne gå galt neste dag. Kom det til å henge en dø mann i garasjen når jeg gikk ut dit. Var det denne natten huset kom til å brenne fordi jeg ikke skrudde av lyset i stua. Skulle innbruddstyvene bryte seg inn på kvelden mens Morten var på butikken. Hva om Sebastian blir alvorlig skadet på skolen.
Disse tankene, og mange andre kvernet rundt i hodet mitt. Jeg klarte ikke å glemme de. Jeg begynte å stresse over sikkerhet. Dobbelt sjekke alt mulig. Lys, vann, varme, vedovn, kaffetrakter alt mulig. Normalt sier du? Joda. Men ikke når det blir hovedfokus. Jeg blei som Julenissen som dobbeltsjekker listen. Jeg dobbelt, av og til trippelt, sjekket tingene jeg innbilte meg at kom til å skje. Det var slitsomt for meg, men fy fillern det må ha vært sykt irriterende for Morten. At han ikke bare reiste av gårde og rømte fra hele kokoskapen skjønner ikke jeg! Jeg hadde jo ikke kunnet gjort noe med det uansett. Jeg kom meg jo ikke ut av huset uten han ved min side!
Men han blei. Og han støttet, beroliget, hjalp til å sjekke og gjorde alle de rette tingene. Så sakte, men sikkert fant vi vår vei ut i verden igjen.
Jeg bruker fortsatt Morten som min støtte. Han må ofte være med til nye leger og tannleger feks. Eller nye steder jeg ikke er kjent. Når sant skal sies kommer jeg sikkert alltid til å lene meg på han. Vi er jo gift! Så han må rett og slett bare holde armer og bein inni vognen og nyte turen!