Reisen til Julestjernen (eller Alabama da)
Notatet jeg startet for å bygge meg selv opp.
Dette er skrevet i øyeblikket, så innlegget er derfor i flere etapper.
Da er vi i lufta på første flight. Første del av reisen gikk utmerket.Vi startet med 50 minutter forsinkelse ut fra Gardermoen. Noe som ga meg en perfekt mulighet til å få ca 40 min søvnaktig tilstand før vi startet på det jeg fryktet skulle bli en fryktelig opplevelse. Men jammen tror du ikke at denne tøffe dama klarte å lette uten en eneste tåre! Jeg snakket med selv opp så det holdt! (Inni meg vel og merke. Har noe selvkontroll selv i denne situasjonen heldigvis.) Så da vi kom opp over skyene og jeg turte å åpne øynene, skimtet jeg en gyllen soloppgang og kjente på en insane mestringsfølelse. Jeg smilte for meg selv og startet notatet jeg har tatt skjermbilde av øverst på dette innlegget. For er det noe jeg har kjent at virkelig hjelper så er det fremsnakking av meg selv. Og det å bruke mitt eget navn har faktisk en effekt. Jeg leste at det gjør at man lytter bedre til det som blir sagt. Så nå er det bare to flyplasser, 2 lettinger og 3 landinger mellom meg og målet. Detta blir knall!
Som et julemirakel landet vi kun 5 minutter forsinket og kunne med det tusle til neste fly uten å stresse oss svette. Det må ha vært litt nissemagi inni bildet.
Enda en letting unnagjort, så nå er vi halvveis ferdig. Den gikk også uten tårer. Kanskje jeg faktisk har blitt tøffere siden sist jeg reiste med fly? Det har jo vært en stund siden.
Nå har vi landet på neste siste stopp og alle minnene om hvorfor jeg HATER flyplasser ble virkelighet. Uhøflige folk, lange køer og stress fra gate til gate. Vi rakk det denne gangen også. Litt svettere og med fullførte treningsringer på klokkene. Så nå skal vi snart ombord i et bittelite fly som viser seg å være 30 minutter forsinket. Så da kan pulsen roe seg mens vi observerer de andre reisene som også venter utålmodig på å komme frem til sine kjære før julen senker seg.
20 minutter inn i siste flighten. (Som ble ca 90 minutter forsinket) Ombord i en liten spurv som kjemper mot regntunge skyer, begynner angsten å vinne. Jeg sitter på rad 18 og Morten på rad 1. På dette lille flyet føles det som han er på en annen planet Jeg vil gi opp! Og hjernen jobber intenst med å finne andre måter å komme meg hjem på enn å fly tilbake. Kanskje det enkleste er å få tinga mine sendt etter og bli boende i Alabama? Det er helt mørkt i flyet som blir kastet rundt i turbulensen mens vi jobber oss opp gjennom skyene. Og akkurat i det jeg tenker at nå går det ikke mer. Så går lyset på, hoppeslottet av et fly roer seg og den trivelige flyvertinnen kommer rundt med drikke. Shit! Kanskje jeg klarer det?
Vi er i innflyvning og det er nok en gang mørkt i flyet. Jeg begynner å lure på om jeg har et hjerteinfarkt. Det værker i brystet og opp i halsen. Jeg er redd. Jeg bruker alt jeg har av fornuft igjen i den slitne hjernen min for å vinne kampen. Alle triks blir brukt. Jeg tapper fingre, hører på musikk, masserer halsen og teller på alle måter jeg kommer på. Snart fremme nå!
Endelig lander vi. På vei ut av flyet ser jeg familien min stå og vente på oss. DET VAR VERDT DET! Selv om vi må handle nødklær og tannbørster fordi bagasjen vår ikke blei med hele veien. Vi er fremme! Og jeg skal feire jul omgitt av familien.
Idag er 1. juledag og vi nyter en avslappet dag. Vi fikk bagasjen sent på kvelden lille julaften. Så mat, godis og gaver var i hus før selveste julaften.