Katastrofetanker
Jeg har lenge slitt med katastrofetanker. Det er tanker som tar alt som kan gå galt i en situasjon og kjører de på steroider! Det er ingen grenser for hva som kan gå kalt i katastrofetanke verden. Det fikk jeg oppleve skikkelig nå nylig. Jeg skulle ta solarium. Det er ikke noe jeg gjør ofte. Faktisk har jeg ikke gjort på over 10 år. Jeg soler meg gjerne, men ute. Og med faktor. Jeg tar ingen sjanser. Nå fikk jeg for meg at jeg skulle ta 8 minutter med solarium og se om det hjalp på de mørke ringene under øynene og kanskje ga meg en liten følelse av at våren er på vei.
Det gjorde den ikke! Ikke i det hele tatt faktisk! Jeg var redd fra første sekund, og KokoMiriam tok fullstendig over. Lokket var jo tungt, så hva om jeg ikke får det opp igjen. Tenk om pleksiglasset jeg ligger på knuser. Da faller jeg rett ned i et hav av lysstoffrør som jeg jo veit eksplodere i et fint støv som sikkert hadde kuttet meg opp både i huden og inn i lunger, øyne og overalt. Jeg hadde garantert blødd ihjel i løpet av sekunder! Eller kanskje lokket kiler seg og ikke lar seg åpne! Og at maskinen blir ødelagt så den aldri stopper. Da blir jeg liggende her til kveldsvakta kommer for å stenge og finner meg som en sprøstekt kjøttbit på grillen! Men her klarte Miriam og ta over et lite sekund. Så klart ville Morten savnet meg før den tid. Han hadde kommet fra jobb og lett etter meg med en gang han ikke fant meg hjemme. Så slo KokoMiriam inn igjen. Han veit jo ikke at du er her. Pluss at det er mange timer til. Du kommer like herlig til å være sprøstekt når han finner deg. Og i tillegg har jeg sett på tv at ei blei innestengt i et solarium og døde. Så jeg veit det kan skje. Tv tar aldri feil! Tenk om jeg blir innestengt her av noen. Gikk det i døra nettopp?? Jeg kan jo ikke se for jeg blir sikkert blind hvis jeg åpner øynene inni solariumet. Så jeg snur hodet og kikker lyn fort før jeg lukker øynene igjen. Dette gjorde det jo bare verre, for jeg rakk jo ikke se ordentlig så fantasien tar helt av.
Etter 4,5 minutter med disse og mange flere tanker om alt som kan gå galt, gir jeg opp. Jeg har nå holdt meg fast i senga for å ikke falle gjennom og vurdert om jeg kan komme ut av åpningen hvis lokket kiler seg. Jeg orker ikke mer. Jeg dytter til lokket for å klatre ut. Det flytter seg ikke. Panikken slår inn for fult og jeg bruker armer og bein for å få det opp mens jeg ruller til siden og kiler meg gjennom åpningen! Jeg kom meg ut!! Det gikk bra!! Så kommer jeg på at jeg har jo betalt for dette greiene. Jeg er alt for gjerrig til å la de siste minuttene gå til spille. Jeg føler meg splittet. Så jeg står foran åpningen og tenker at jeg får sikkert noen stråler på kroppen her ute også. Da tapte jeg liksom ikke helt egentlig. Hverken penger eller kampen mot katastrofetankene. Ja, jeg veit! Men det er viktig å fokusere på det positive og det var det jeg fikk til i den situasjonen.
Minne fra da det var ekte sol som ikke prøvde å fange meg
Disse katastrofetankene er helt fryktelige og sykt vanskelige å stoppe. Jeg kan anerkjenne og slippe de så mye jeg vil, men de er mange og de er overbevisende. Noen tanker er visuelle. Jeg ser at jeg krabber ut av solsenga med oppkutta rygg og blod som fosser. Jeg hører knaking fra glasset under meg. Jeg hører døra åpne seg. Jeg kan lukte brann hvis det er tanken. Men det er ikke virkelig. Det er bare i hodet mitt. Det er helt forferdelig og jeg har ingen god måte å stoppe de på. Ennå! Jeg kommer til å klare det! En dag der fremme. Men for nå må jeg bare akseptere at de er der og la de strømme. Det går fint så lenge jeg har overskudd til å ta påkjenningen det er å ha de. For det er slitsomt. Det er litt som å gå i et spøkelseshus. Du er litt på alerten hele tiden og innrykkende er overveldende og skremmende. Men det er for en periode, så det er greit. Og du veit det ikke er virkelig, så du går bare videre. Men tenkt deg å gå rundt inni det huset fra du våkner til du sovner, i dagevis. Det er utmattende det!
Heldigvis er det ikke sånn for meg lenger. Men for noen er det nok det! Og siden vi mennesker ikke går rundt med tankerbobler over hodet, er det umulig å vite hvordan noen har det bare ved å se på de. Så ta hensyn! Bry deg! Ha tålmodighet og omsorg. De fleste mennesker er gode og fortjener godhet. Husk det når du antar noe om noen andre. Alt er ikke alltid som det ser ut.
Her er vi så glade som vi ser ut. Men jeg hadde mange tøffe runder på den reisen. Langt ifra alle var synlige.